Ørebetennelse etter ørebetennelse… Vondt i halsen… Blåmerker, fall og uhell… Brukne tær og bein… Og ekstrem forstoppelse… Hodepine… Allergier… Ulike smerter… Søvnløse netter…
Det er ikke rart at du velger å ikke “være her” mange ganger. Du kobler ut denne verden og rømmer inn i ditt eget drømmeland…
Der håper jeg du trives, at du har det bra og at du får pause fra alt du må stå i på “denne siden”…
I dag var vi på sykehuset igjen… For å følge opp forstoppelsen. Mora di har styret med dette siden innleggeøsen uten at du har fått med deg det vil jeg tro. Men du har måttet gjennomgå…Ulike medisiner, forsøk på ulike doser…tatt vekk mat…tvunget i deg annen mat… Og du står i det! Uten å gråte! Uten å klage! Jeg ser du har smerter og jeg ser du har det vondt…💔 Men hver dag våkner du med et smil, hver dag hører vi deg le, hver dag får vi kos og klem!
DU er helten min Oscar. Blodprøver uten en mine. Røngten uten protester. Undersøkelser av kirurg uten å klage. Og ikke minst venting, venting,venting uten sutring… DU er en helt!
Så måtte vi til fastlegen noe du ba om selv i dag på din måte. For du har vondt i ørene igjen. Og ørebetennelse var nok et faktum… Men du spiser medisin og tar dråper…uten å protestere, uten å klage, uten tårer!
Kjære, vakre Oscar min! Om.jeg kunne bytte plass med deg hadde jeg gjort det! Kunne jeg tatt vekk all din smerte hadde jeg tatt den! Hadde du kunnet snakke skulle jeg gladelig ha tiet…
“Det er ikke lett å leve som en ganske simpel greve. Var jeg i det minste prins,ble jeg lettere til sinns. Derfor vil jeg ikke vike, før jeg styrer kongeriket!” Hentet Fra; Reisen til Julestjernen. NRK.
Det var en gang en liten greve. Han var født inn i en kongefamiliens der storebror var prins. Dronningen styrte alene, men med god hjelp fra en hertug. Kongen, grevens far hadde flyttet til et annet rike med ny familie så han hørte de ikke noe fra…
Greven var en vilter fyr. Han var så glad som ingen andre når han var glad. Men det var ingen som ble så sint som greven når han ble sint. Greven synes det var vanskelig at han ikke var som sin bror prinsen. Han synes det var urettferdig at prinsen fikk alt han fikk og fikk gjøre alt han fikk gjøre. Greven både elsket og hatet sin bror…
Prinsen hadde det ikke så greit, han hadde flere diagnoser som gjorde at han hverken kunne snakke og det var svært vanskelig å forstå andre. Prinsen måtte ha tilsyn hele tiden og måtte ha mye hjelp, støtte og veiledning. Selv om han var eldre enn greven var han alikevell yngre. Dette var det svært vanskelig for greven å forstå og akseptere…
Greven kunne det meste selv, snakke, kle på seg, spise, dusje,leke med andre barn og ikke minst være alene…
Det var ikke så enkle tider i kongeriket… Dronningen var syk, hertugen var syk og prinsen var mye syk. Kongen var som nevnt ikke tilstedeværende… Men de hadde hjelp med prinsen. De hadde trofaste hjelpere som jobbet på slottet for å støtte kongegamilien og ikke minst hjelpe prinsen. Men dette var vanskelig for greven…
Han var mye sjalu og da det til stadighet både sluttet folk og kom nye til på alle arenaer i grevens liv var det ikke lett for han å holde tritt…
Greven hadde andre forventninger tilknyttet sin oppvekst og utvikling enn prinsen. Dette ble vanskelig å forholde seg til…
Greven tok grep! Han ville ikke spise selv, men mates. Ville ikke kle seg selv, men kles på. Ville ikke gå på do men bruke bleie…Ville ha hjelp til alt og snakket som en baby. Han sa til dronningen at han aldri ville bli stor! Han ville bo i mammas fang for alltid. Og at det var urettferdig at han måtte bli stor men at prinsen slapp…
Hva skulle dronningen si…? Hun var fortvilet! På den ene siden måttte greven lære om livets harde realiteter, at han måtte gjøre ting, bli voksen, ta ansvar og at uansett hva dronningen gjorde var dette familien han var født inn i… På den andre siden forstod hun sjalusien og prøvde alt hun kunne for å tilrettelegge og skape minst mulige ulikheter og sjalusi…
Dette var en daglig kamp og de som sto å så på eller levde rundt kongefamilien forstod nok ikke alltid dronningens valg og hennes daglige kamper og bekymringer…
Greven skulle begynne på skolen til høsten og det ville han ikke. Han vil ikke spise selv, vil ikke kle seg selv, vil ikke gå på do, vil ikke noen ting…Alt vil han kontrollere, alt vil han ha styr på, ALT vil han bestemme!
Dronningen har ligget mange netter våken og grublet, bekymret seg og tenkt…Gjorde hun det rette, var hun flink, var hun en god mor???
Hva skulle hun gjøre med den lille greven som ikke ville bli stor…
Men han har vært så uheldig, så uheldig og vært mye syk og plaget og blitt utsatt for uhell/ulykker jeg ikke unner min verste fiende…
Jeg stiller alltid opp og forklarer lege etter lege om utfordringene hans og det at han ikke kan si hvor han har vondt…
For 3 uker siden ble vi hentet i ambulansen og kjørt på sykehuset…Oscar var helt borte og besvimte og nektet å spise og drikke…han hadde vondt når han tisset og hadde allergi og kastet opp…vi ble sendt hjem etter noen timer da de “ikke fant noe mer” enn det de trodde var en urinveisinfeksjon…det ble tatt ultralyd av blæra(kun blæra) og røngten av magen…
Vi fikk ingen hjelp, jeg fikk inntrykk av at de tenkte jeg var hysterisk mor og at en omgangsyke og en urinveisinfeksjon var lite å stresse med…Men det er JEG som kjenner sønnen min og jeg VISSTE at det iallefall IKKE var en omgangsyke(som vi har hatt mange ganger før!)
Han var fortsatt dårlig på mandag og legen tok litt lett på det først men beklaget seg og vi fikk hjelp gang nr 2… siden Oscar slet såpass mye med tissing fikk vi antibiotikakur, for det de antok var en kraftig urinveisinfeksjon i og med at han hadde så store vansker med vannlatingen så måtte han få noe hjelp. Det funket litt…og vi fikk strengt regime på allergimedisin, store doser! Hva han er allergisk mot vet ingen…
Så i dag holder Oscar på å klø seg i hjel. Han blødde neseblod pga kløe, ville rive ut øynene sine og klødde over hele kroppen…ville ikke tisse…
Jeg dro til legen igjen…hun sendte oss til sankt Olav og der var vi igjennom samme runden. Blodprøver, urinveisprøve(som ble tatt etter at Oscar fikk morfin for smertene), ny røngten og ultralyd…
MEN i dag var det en kirurg som tok oss på alvor…når jeg satt der å grein å sa at ungen min har det vondt og nå måtte de finne ut av dette! Enda en kirurg ble tilkalt og innleggelse var et faktum!
Vi blir innlagt og gjennomfører det ene etter det andre. Jeg har hverken spist eller drukket, da Oscar har separasjonsangst kan ikke hvem som helst se etter han. Jeg måtte ta han med når jeg måtte på do!
Så kommer en 3 kirurg…Oscar har forstoppelse! ALVORLIG! forstoppelse…skikkelig ille!!! Full fra topp til tå og masse harde knoller! Dette hadde de sett både på røngten og ultralyd!!!
Så når jeg spørr om hvor lenge dette har pågått fikk jeg til svar; en god stund/ganske lenge i forhold til alvorlighetsgraden…Så spør jeg om hvorfor de ikke så dette på den forrige runden???!!!???
Jo dere skjønner at da hadde de sett på bildene med andre “briller”…!!!! Sett etter andre ting…Jeg ville SKRIKE!!!! KØDDER DERE???!!!??? ANDRE BRILLER???!!!??? HVA I HELVETE!!! JEG HAR EN SØNN SOM IKKE KAN SNAKKE!!!HAN KAN HA HVA SOM HELST FOR FAAN! TA PÅ DERE ALLE FUCKINGS BRILLENE DERE HAR!!!
Jeg sa ikke det…
Så nå må min kjære lille nydelige engel tømmes fra toppen og fra bunnen!!! Og som vanlig var han fantastisk! Slanger opp og piller ned! Nå fikk vi komme hjem en tur og må tilbake i morgen for ny runde…så ber vi til alt som finnes om at vi slipper operasjon!!!
Nå ligger jeg til sengs med kamera på og lyden på topp…men synkt vondt i hodet og magen(stress diaré) og blør fra der damer blør fra(stress blødninger antar jeg)…håper på litt søvn før vi må tilbake på sykehuset med Oscar i morgen tidlig…
Odin koser seg med JM her hjemme heldigvis og imorgen håper vi det ikke tar 8 timer som i dag!❤
Sliten, såret, forbanna og lei meg… Kom nattens mørke og ta meg med! Måtte du litt søvn bringe…🙏
Vi fikk alliert oss med en nabojente som Odin liker godt og er trygg på som skal begynne i samme klasse og da ble han med til skolen under tvil…
Så kom vi bort på skolen og mot den store boka. Jeg gjorde meg klar for å hjelpe Odin å skrive navnet sitt. Men han dytta meg vekk han og skrev; ODIO….!!!!❤❤❤❤ 3 av 4 bokstaver det!!! Visste ikke at han kunne en jeg!
Så stolt mamma!!! Og selv om han var litt urolig(seg selv) var rekror på skolen på ballen og Odin følte seg trygg og ivaretatt❤
Tenk at min lille greve skal bli skolegutt!!! Hvor ble årene av? Jeg er stolt og nærvøs og redd og ja alt egentlig…
Kommer skolen til å klare å se Odin like godt som de gjør i barnehagen… Kommer han til å takle å være en av så mange??? De er 57 stk som skal begynne på trinnet…
Vi har begynt prosessen allerede med ansvarsgruppemøter og sammarbeid og klumpen i magen er der…
Nå blir neste steg førskoledag…så får vi se hvordan det går 😘
Lille vakre greven min❤ Jeg er så stolt av gutten min!❤
Det å finne Lykke i ulykka er det noe som heter og det er der jeg prøver å ha fokuset i dag…
I går klarte Oscar å slå seg i tåa som han har skadet fra før(det er misstanke om brudd)😭
Han fikk SKIKKELIG vondt! Han har som kjent en enormt høy smerteterskel og han gråt og klaget hele kvelden…Han fikk smertestillende og sovemedisin igjen og sovnet heldigvis.
Våknet 05.50 imorres og gurgla rundt og kvittra som han pleier. Jeg hentet han ned i mørket og han la seg i saccosekken og kikket på tv.
Så setter jeg på lyset og ser på foten, den er full av BLOD! Over hele foten!!! og negelen ser rar ut…
Han ville dusje selv…men gråt og klaget litt i starten. Blodet ble vasket bort og jeg går opp for å hente klær til han og skrur på lyset!
Da ser jeg det!!!! Det var blod OVERALT! seriøst OVERALT! og neggelen ligger i senga. Det var blod helt inn til dyna igjennom dynetrekket, inn til puta gjennom putetrekket og tvers igjennom overmadrassen…
STAKKARS, STAKKARS OSCAR…😭💔 Det må jo ha vært så vondt. Men jeg har ikke sett noen ting eller hørt en lyd…😱
Men det finnes lykke i ulykken! For tåa er nå normal størrelse og det virker ikke som det er så vondt lengre og er vi heldige er det ikke brudd allikevell bare en/to skikkelige smeller. Og nå som negelen har falt av har alt blodet kommet ut og ny negel kan få vokse ut…
Vi beholder rullestolen noen uker til og gjør det beste vi kan for at Oscar skal ha det best mulig ❤
Nå er alt vasket og skiftet og Oscar har fått bandasje på tåa og is og hjemmelaget pizza. Vært på to trilleturer i rullestolen og vi lever alle sammen 😅😘❤
Jeg kjører Oscar på skolen(gråter under levering) og Odin i barnehagen. Får tak i min kjære veninne Marte som kaster seg rundt for å stille opp for meg på sykehuset… Får ring legekontoret og skaffet en rekvisisjon til røngten av foten til Oscar. Sjekker med skolen og han har det bra…
Ned på sykehuset og blir slått ut av noe sterke medisiner mens de styrer og ordner nedi magan på meg(jeg husker ingenting)…ting ser bra ut og ørtogførti nye prøver blir tatt(kjennes ut som noen har gått bananas med en strikkepinne i magen på meg)så håper vi resultatene er gode… Det blir konstantert betennelse i magesekken(som jeg har hatt i mange år…) og fortsettelse på medisiner…Svulster/polypper vil komme å gå for resten av livet. Jeg må inn til sjekk hvert 5 år…Hvis jeg ikke blir dårlig selfølgeli da tar de det med en gang… Sånn er livet…kunne vært værre…
Så mens jeg står der halvrusa og skal betale kommer det en hyggelig sykepleierer og gir meg et glass vann(for jeg har syk hodepine) som hun insisterer på at jeg skal drikke og foreslår at jeg drar hjem og hviler meg resten av dagen!!!!
JADDA!!!!
Jommen sa jeg smør… Marte kjører meg hjem mens jeg driver lobbyvirksomhet i bilen…Jeg får tak i en BPA til Oscar og vi henter han i bil(hun må kjøre for jeg kan ikke kjøre på 24 timer…) og ned på sykehuset for å ta røngten av foten og på skaden osv…Dette tar vel en 3-4 timer til sammen… Konklusjonen er usikkert brudd(det samme sa de sist da tåa var KNUST) men ny time på onsdag for ny røngten og undersøkelse… Oscar klarer knapt å gå med sko på så han må støttres/halveis bæres fra bilen og inn…smertestillende og sovemedisin og ungen får en rolig og fin natt…Det får ikke mora som må opp å sjekke og følge med…
Samma det!!!
Så imorres får jeg Oscar ned trappa og tenker tilbake på den lille men dog så utfordrende turen fra bilen og hjem…og nå er jeg alene OG har med lillebror…
Da kommer a’mor på en “god” ide…
Jeg går på fellesrommet i blokka å henter en trillebår som jeg “pynter” med liggeunderlag og pledd og løfter Oscar oppi med sine 44 kg…og triller han til skolen(med en råsur og sjalu lillebror i helene selfølgeli)…
Triller så den lille greven i barnehagen…triller innom butikken(Ja!jeg tok med trillebåra på butikken…🤪) Og triller hjem…
Får ringt NorService og bestilt en rullestol…
Så nå skal jeg med sykt vondt i magen og ryggen og hodepine fra helvete kjøre å hente rullestol(det har jo nesten gått 24 timer…)
Og så kommer helga…som egentlig skulle være pappahelg men som pluteselig ikke kunne være det allikevell…
Så; Gud, Allah, Budda, Shiva, Jehova og alle dere andre; GI MEG STYRKE!!! vær så snill…
I går kveld var JM kvalm…Han skulle bli med på sykehuset i dag å støtte meg og kjøre meg hjem når jeg våknet til…Han har spydd i hele natt….!
Så går jeg opp for å hente Oscar og tror dere ikke han HALTER!!! Er skikkelig håven og blå på storetåa og viser at han har smerter!!!
Nå har jeg puls på 100ogørtogførti og er kvalm og alt…
Oscar må ha røngten da han kan ha brekt noe uten å få til å si det…men halting er jo en indikasjon for å si det mildt og dette blir 2 gang dette skjer…så jeg må fikse så han kan få ta røngten i dag.
JM må få ligge i karantene i kjelleren så han ikke smitter oss resren og jeg må på sykehuset…
Jeg var innom jobb for siste gang i dag for å levere inn nøkler og si takk for meg…
Det ble en tøff affære! Jeg ønsket å gjøre dette selv. For selv om det var mange nye der og mange som har glemt meg var det viktig for meg at de som er der vet hvorfor jeg måtte slutte…
Hvorfor bryr jeg meg om hva andre synes tenker kanskje noen? Vel svaret er at jeg gjør det! Til en viss grad…
Jeg har vært på denne arbeidsplassen siden 2012 og siden da har jeg hatt noen av de tøffeste årene i mitt liv på privaten… Jeg ville at de skulle høre det fra meg og at jeg fikk takke for meg selv…Selv om det var beintøft…
Har ikke sovet i natt og har grudd meg til dette i over en uke. Jeg har hatt oppturer og nedturer på jobb. Fine sammarbeid og vonde konflikter. Slik er livet. Men jeg har stått i det til nå…
Jeg har virkelig forsøkt å komme meg tilbake i arbeidslivet…Det å få være en del av et felleskap og ha kolleger er tungt å slippe taket i, tyngre enn mange kan forestille seg… Det å kunne forholde seg til noe annet enn bare meg og mine. Og lysten og viljen og ønsket om å jobbe er der men kroppen vil ikke…
Så i dag sto jeg foran alle sammen og takket for meg. Jeg fortalte ærlig om grunnen til at jeg ikke kunne fortsette…Kroppen vil ikke, jeg er syk og jeg har gutta jeg må ta vare på…
Tårene trillet og jeg skalv i hele kroppen. Men jeg hadde en god hånd å holde i og jeg sto rak i ryggen…
Nå må jeg legge dette bak meg å gå videre selv om det er vondt og tøft og vanskelig. Det er mange som vil bli savnet og hverdagen vil aldri bli den samme.
Men jeg må bare gå videre for meg selv og for gutta mine…Arbeidsledig…snart ufør og med et savn en sorg noe som mangler…
Men det kunne vært værre og jeg tar med meg alle klemmer og gode ord på veien videre selv om tårene nok vil komme igjen…
Så skal tårene få komme men jeg skal stå raak i ryggen…se frammover og ta med meg alle gode minner!
Takk for meg Trondheim kommune! Håper vi kan møtes igjen en gang i fremtiden❤
Hva er verdi? Hva vil det si å ha verdi? Hvem er verdifull???
Helt siden jeg var liten har jeg slitt med det å ha verdi og føle meg verdifull… Jeg følte fra tidlig alder at dette ikke er noe man er født med. Man må fortjene å ha verdi man må jobbe for å ha verdi man må tjene for å ha verdi…
Jeg ble en “pepole pleaser” som det heter på engelsk eller en “rævslikker” som noen har valgt å kalle meg i de senere år…
Det var veldig viktig å gå overens med ALLE! Det var viktig å ha de riktige meningene i forhold til hvem man var sammen med. Det var viktig å ha riktige klær og riktig utseende og riktig holdning.
Jeg har aldri vært pen, aldri tynn og aldri rik nok til å ha de riktige tingene. Aldri smart nok, aldri flink nok…ALDRI nr 1…ikke i noe…
Men jeg forsøkte! Litt for hardt vil nok de fleste påstå. Jeg bøyde meg i bru for å imøtekomme alle sine krav…Jeg fortalte mang en skrøne for å virke viktig og ha verdi i andres øyne for JEG selv var aldri nok. Jeg hadde meninger som kunne virke sterke og utad virket jeg nok trygg og morsom…Ble ofte en klovn som lagde show for de andre…For å være verdifull… Måtte være alle sin BESTE venn og stilte opp natt og dag og i tykt og tynt for absolutt alle. For de måtte jo like meg om jeg gjorde alt dette og om de likte meg ville de se at jeg er snill og at jeg kanskje er verdifull for dem…
Men jeg hadde ingen verdi, jeg var enkel å sette til siden, dra fra, glemme… Mang en gang har jeg falt og mang en gang har jeg grått og gang etter gang har folk gått sin vei, “vokst fra meg” eller glidd vekk, ikke hatt tid. Ikke brydd seg lengre…
Dette helt fra jeg var barn…Nærmeste familie…venner osv…De har bare gitt blanke, gitt opp, gidder ikke. Hvorfor??? Fordi jeg har ingen verdi…!
Hvem gidder å stille opp og kjempe for meg da…Hva er jeg da? Hva kan jeg da? Og hva kan jeg gjøre for deg da?
Denne uka har jeg virkelig fått kjenne på hvor lite verdifull jeg er…
Jeg har måttet si opp jobben…Ingen kamp der. Hvem er jeg nå? Hvilken verdi har jeg om jeg ikke er noen for noen på jobb? Det er nok svært få som har savnet meg(noen er det) men jeg er lett å erstatte…
Jeg er lett å erstatte for andre nære…Ikke noe savn der, de bare finner på andre ting å gjøre. Drar på lange fine ferieturer og styrer med sine viktige liv. Ingen kamp, ingen glød, ingen savn…For jeg er verdiløs…
Hva skal jeg nå si når jeg møter noen og de spør; hvem er du, hvor bor du, hva jobber du med? Det er jo dette som definerer verdien en har i sammfunnet i dag…
Jeg vet ikke hvem jeg er…jeg er syk og jeg har ikke jobb…Jeg har ingen verdi for de nære, ingen verdi for samfunnet… Jeg klarer ikke å stille opp for alle andre. Jeg orker ikke ha verv og melde meg frivillig til alt…
Jeg er en dame på 35 år. Som bor i Trondheim og som har 2 barn som jeg gjør alt i verden for…Jeg er syk…For syk til å ha en “normal” jobb akkurat nå. Jeg jobber som mamma, som arbeidsleder for min endste sønn og er nattevakt for han…DET må andre gjøre sier NAV. Send han på avlastning sier andre…Men han er MIN sønn!!! Han er mitt ansvar! Det er min JOBB! For han har verdi!!!
Og jeg vil kjempe, og skrike og klore og banne for han og hans lillebror! For de er verdt ALT I VERDEN! De puster! De lever! De ER! Det er nok det! De trenger ikke gjøre en eneste ting, ikke si et eneste ord, ikke en eneste handling for at de skal ha verdi! For meg er de verdt alt i verden og min jobb er å ta vare på dem. Kjempe for dem…Elske dem betingelsesløst!!!
Uansett om de faller, sier noe feil, driter seg ut, eller hva som helst. Det er ikke det de gjør som gjør dem verdifulle! Det er at de er!Det finnes ingenting i verden de kan si eller gjøre som gjør at de mister sin verdi! Men det er dem og jeg er meg…
Dette er et bilde av meg og Oscar på kvelden. Når han har tatt et bad og vi “jobber” på tlf. Oscar er inne i en svært god steam nå om dagen. Han “snakker” mer og er veldig observant og våken. Det er alltid et smil på munnen og han virker til å være lykkelig om dagen ❤
Han trives enormt godt på skolen og spiser mye mindre. Selvskadingen er det minimalt med.
Men han sliter enda med at han “detter” ut… Han tar en pause fra verden og faller bort og skjeler på begge øynene.
Heldigvis har vi verdens beste leger som stiller opp for han og han skal ta en 24 timers EEG på sankt Olav neste uke.
Men han virker som en lykkelig og blid gutt som sjarmerer alle rundt seg!
Har også begynt å forstå at han kan ha en egen vilje og bestemme ting selv så noen små raserianfall har forekommet…hi hi hi.
Det høres kanskje rart ut for mange at jeg ler av dette men for meg betyr det at gutten som bor inne i gutten min er på vei ut! Han har en egen vilje og vil vise hvem han er og hva han vil! Det er for meg FANTASTISK!!!
Så vi er inne i en god boble(selv om det er lite søvn om dagen…😅)
Må virkelig berømme skolen for alt de gjør og spesielt de fantastiske assistentene til Oscar og spesialpedagogen som virkelig SER han og jobber knallhard for at Oscar skal bli den beste Oscar han kan bli!
