Men du må holde den i bånd…

Da jeg var et barn hørte jeg stemmer, noen sang og noen skrek.
Du skjønner fort at valgene er trange.
Jeg lærte at stemmen døde og svek…

Da jeg var et barn brukte jeg timer, på å stirre på flammene i ovnen sort.
Noen i dem hadde en kraft og var levende.
Jeg kunne ikke se bort…

Alt du har er din flamme.
Og kraften av din ånd.
Du må aldri temme demonen,
men husk å holde den i bånd…

Da jeg var 16 ble jeg lurt av sansene, de var ikke pene.
Jeg trodde jeg var dekket i bensin.
Jeg skjønte at noe alltid ville styre meg, og synden var min alene…

Alt du har er din flamme.
Og kraften i din ånd.
Du må aldri temme demonen,
men husk å holde den i bånd…

Da jeg ble en ung kvinne trodde jeg det var slutten, da jeg følte kjærligheten svi.
Men mine biter passet alltid,
Med all asken på min sti…

Alt du har er din flamme.
Og kraften i din ånd.
Du må aldri temme demonen,
men husk å holde den i bånd…

Til minstemann…

Jeg ser du sliter veldig nå og inni er det mørke…
Jeg ser ditt vesen slites tynt av flammer og av tørke…

Alt er farlig, tungt og vondt og inni er det storm.
Du sier selv det smerter så, i halsen er en orm.

Og ormen sier; IKKE SPIS!
og ikke sov og ikke le.
Jeg tar deg da jeg kveler deg så du ikke får puste og ikke kan se…

Men gutten min jeg håper så du kan slutte å lytte ormen…
At du kan drepe hans stemme og få igjen styrken som kan lede deg ut av den stormen!

Mamma vil så gjerne gi deg lys og ta vekk all angst og sorg.
Mamma vil synge deg søtt i seng i tryggeheten i hennes borg❤️

For det er så fryktelig vondt å se.
All dritten du nå må slite med.
Alle tankene, redslene, frykten og angsten som styrer i hele kroppen…
At ormen styrer, regjerer er sjef der oppe i toppen.

Å se du bli hvit og ikke får til å svelge.
At angsten stadig vinner at du lar ormen få velge…
Du svinner hen, er så liten.
Du er tynn, blek og sliten…
Å mamma står her desperat uten viten!

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe deg?
Jeg gjør hva som helst, du skal få hele meg!!!
Si meg kjære ungen min, si noe vær så snill…
Jeg skal ofre alt i verden, du skal få alt som du vill!

Jeg sitter her i mørket nå og kjemper meg sorgen og gråten.
Jeg leser, går på møter, går på kurs for å løse denne gåten…

Det kom så brått, en dag var alt ok, den neste raste alt…
Og nedover kinnene mine(når du ikke ser) renner det tårer av salt…

For du ser på meg og du ber meg om at dette skal JEG og ta vekk.
At mamma hun kan fikse ALT og hun kan ta vekk all din skrekk…
Mamma hun må sende lys og hun kan drepe ormen. Mamma hun kan synge høyt, så høyt at hun stilner stormen…

Og det er ingenting i verden jeg skulle ønske mer enn det!
Men alt som jeg kan gjøre nå er å stå ved din side, holde deg i hånden å be…

Hva er man verdt egentlig?🤷‍♀️

Siden 2023 startet har det vært mye å stå i. På alle fronter…
Jeg står fremdeles alene med ansvaret…

Oscar blir snart 10 år straks, Odin 9 til høsten… og det at verden bare går fremmover i rasende fart og man føler man halvjogger litt etter begynner å bli slitsomt…

Oscar har begynt i avlastningsbolig som var den tyngste avgjørelsen jeg har måttet ta så langt. Det å føle at man er så alene at man måtte gå til det steget for barnet sitt var tungt å svelge.
Men det har gått bra! Han virker til å trives og blir godt tatt vare på, og selfølgeli så har mora vært der å “pimpa” opp rommet hans, levert leker, sengetøy og gjort det til hans rom!
Men det er vanskelig å sitte i helgene og føle på den dårlige samvittigheten av at man burde vært der, hatt han hjemme 100%…

Odin er også på avlastning i helgene, der har den ene familien sagt opp nå og jeg står igjen på bar bakke… Den andre familien har sagt de kan jobbe dobbelt en periode til vi finner noe nytt, men jeg kan desverre ikke trylle fram noen fra baklomma…

Går det fint med den ene skal det rakne for den andre…

Mye sykdom har det også vært og andre ting rundt Odin som fremdeles er og har vært fryktelig vanskelig å stå i…
Jeg har tidvis følt meg som en taper og en ræva mor som ikke klarer å hjelpe dem nok… men det er bare meg…

Og når instansene rundt skryter og sier de ser opp til meg, når skolen støtter og trøster og gode venner er der, da kommer man seg igjennom dette også!

Jeg får så mye støtte, gode ord og skryt at jeg blir helt rørt, føler på mange måter jeg ikke fortjener det, for herregud jeg er jo bare en mamma som gjør så godt hun kan. Men når fagfolk rister på hodet og klemmer meg og sier;
Du skulle bare visst hvordan vi snakker om deg! Du er virkelig en STERK og FANTASTISK mamma! Så lytter jeg og jeg tar det inn❤️

Fokuset på 2 barn med ulike utfordringer er konstant, jeg er mamma først og fremst men hvem er egentlig JEG?

Jeg er henne som alltid har hatt fryktelig dårlig selvtillit men vært god på å skjule det. Jeg er henne som alltid har følt hun måtte jobbe for å ha en verdi i folk sine liv. Hvis jeg ikke gjorde noe for dem hadde de ikke bruk for meg. Henne som konstant endret meninger i forhold til hvem hun snakket med, hun som virket så tøff men egentlig var helt ødelagt…

Nå har jeg endelig funnet “gjengen” min!
Ekte venner, jeg for første gang i livet føler jeg kan stole på og som tar meg som jeg er…Et par av dem har vært der i mange, mange år og det settes enormt stor pris på. Og noen er nye❤️
De tar meg som jeg er, de liker meg som meg, og jeg trenger ikke endre måten jeg snakker på, hva jeg har på meg eller min drøye humor! Jeg trenger ikke være redd for å si hva jeg mener for de vet at det kommer fra hjertet mitt og at selv om det kan komme ut litt klønete noen ganger så mener jeg det godt, ALLTID!

Jeg er henne som liker å synge, som kan begynne å danse inne i en butikk om jeg hører en kul sang! Som klemmer de jeg kjenner leeeeenge og deler ut klemmer til alle som måtte trenge det.
Vennene rundt meg nå gir meg en mikrofon(kan være en shampooflaske noen ganger🤪) de tar opp tlf og filmer meg og deler, skryter, løfter meg opp!
De blir med å danse i butikken eller ler ihvertfall med meg, de tar imot klemmer og gir dem tilbake❤️

Jeg er henne som selv om hun er sliten liker at det er leven i huset, og vennene til barna og vennene mine er alltid velkommen(eller nesten alltid😅)

Jeg er henne som er sterk, smart og dyp og som skremmer vannet av mange. De ser det ytre, det tøffe og den smilende.
Svært få får se meg gråte, og dele…
Men de næreste får❤️

Så hva er man verdt egentlig?
Hva er man verdt for fremmede, for en mann?
Jeg er sliten av å prøve nå, å søliten av å ikke være nok… Tankene i natten;

Er jeg verdt min vekt i gull?
Er jeg verdt kjærligheten jeg har i hjertet mitt?
Er jeg verdt at noen kommer og blir?
Er jeg verdt at folk står for det de sier og gjør handling av ord?
Er jeg verdt at folk er troverdige og sannferdige?
Er jeg verdt å ikke bli dømt på det ytre og på situasjonen min?

Ja! Det er jeg verdt!
En dag blir det min tur, bare vent å se, alle dere! Jeg er ikke feil, eller for mye, eller ikke bra nok!

Jeg er perfekt uperfekt!

❤️

Når våren kommer…

Manifestering for våren 2023;

Nå er jeg lei av dating, ja jeg er drita lei. Av tomme komplimenter og alle som vil knu… meg!
Det gjelder hele gjengen, de vil bare ha meg her og nå, og så når de er ferdige snu seg fort og gå…

Og heldigvis så er jeg smart, og kvikk og skarp og lur og pen…
Så tvert jeg får en viff av det så snur jeg kjapt på mine ben.

Det er flere jeg har møtt og som har fått prøve seg, men fort som svint har de falt igjennom og blitt avvist her hos meg.

Og det er mange, mange jeg har ikke tall som bare har sluttet å snakke, når de får vite litt, og de tror de vet, men da har de seg selv og takke…

For inni meg bor en kriger, en elsker og ikke minst en mor…Hun er tøffere enn noen du kjenner, det er noe jeg vet og ikke tror…

Men når de annsikt dømmer, og kroppen vil ha. Men pakka sender bort, for den er ikke bra…
Så kan de faktisk bare til helsike dra!

For nå er jeg ferdig, jeg har gått lei.
Nå går jeg i dvale i hula mi, ligger i kokongen og hviler meg.

For i livet mitt nå er kampene mange, dagene tøffe og nettene lange.
Det er kamper, på kamper som står i kø.
Og jeg kan ikke bare legge meg ned for å dø…

Så nå endres fokus, nye tanker i spinn.
Nå legger jeg meg i hula, men kommer ut som en vind.
For når gresset er grønt og sola den skinner, skal dårlige dater kun være fjærne minner…

Jeg skal komme ut, stige opp, klatre fram.
Uthvilt, nydelig, skinnende, tøff, sterk og stram.

For da er jeg klar for å møte den rette.
Men ny energi, beina ikke så trette.

Og hvem vet hvem som venter, kanskje har jeg møtt han før?
Men så funktet det ikke, det som brant ble til glør…
Men jeg har håp om at jeg da kan puste liv i flammen, og med mitt smil og vårens varme starte på nytt sammen…

Kanskje skjer det noe nytt, kanskje vil det også skje, kanskje møter jeg en ny.
Når våren kommer seglende og en ny sommer er i gry…

For da skal jeg ut å fly som en vakker sommerfugl.
La sola varme alle ledd, skinne, vakker, ven og gul.

For jeg vet at jeg er sterk og tøff, det finnes ingen sånn som meg.
Jeg er klok, omtenksom, vakker, smart og søt og snill og grei…

Og det vil lyse ut av hele han når han ser mitt smil, da blir verden stille, og alt bare klart, det finnes ikke tvil…

Så nå skal jeg hvile, skru av alle lyder, alle apper de skal stoppe…
Jeg legger meg og lader nå setter ikke på noen klokke…

For våren kommer og jeg stoler på at den skal vekke meg!
Og sende meg en som elsker meg, for det fortjener JEG! ❤️

For det fortjener hun❤️

Normalt;
Søndag…
Sofaen på mor, oppe høres høye lyder og stemmer fra to gutter i lek.
De roper, ler og koser seg.
Hun ser på tv og scroller på telefonen.

Planlegger ettermiddagen, middag hos farmor. Normalt tenker du kanskje?

Joa, det er normalt, en vanlig helgedag i et vanlig liv. Gutter som leker seg, kompiser på besøk, sløv dag på mora som også kombinerer klesvask og andre huslige syssler og senere familiemiddag…

Unormalt;
Tårer i øyene på mor.
For under overflaten på det “normale” ligger det som ikke er like vanlig liv.
Det “unormale” men som er akk så normalt i dette huset…

For over lydene til idyllisk lek strømmer tankene til han som ikke er her… Han som er i boligen borte i veien. Han som skal hentes etterpå å bli med på middag hos farmor. Han som hun skulle ønske var her men som hun forstår at hun må dele, for hvis ikke går det ikke…

En normal middag hos farmor men uten far. For det unormale er at far vet vi ikke hvor er, han har vi ikke setteller hørt fra på 3 år…

En koselig normal familiesammenkomst, men redselen sklir over idyllen, klarer hun det alene i dag. Har hun nok krefter og energi til å gjøre det alene uten assistent. Tenk om energien plutselig tar slutt…

En hyggelig normal søndag der mor slapper av, det unormale er at det må hun faktisk gjøre, det er ikke frivillig men påtvunget for at hun skal klare resten av dagen.

Hun smiler alltid…
Bak smilet; redsel, sorg, fortvilelse, endomhet…

Familie på 3…
Bak de tre; lengselen hennes om en til å dele det med, en å ringe, en å klemme, en som er her, for oss alle tre…

Normalt;
En normal søndag der solen skinner og ungene ler og koser seg, hvor det serveres kjeks og saft, husarbeid blir gjort.
Hvor man smiler og traller…skal på familiemiddag…
Sååå idyllisk, så normalt, så eventyraktig, slik skal livet være…

Unormalt;
En søndag, der hun skal hente eldstemann i bolig, ber til gud at hun har nok energi til å komme seg igjennom dagen, hvor hun må gå over uka og ser på alt som skal gjøres;

Møter med boligen, møter med BUP, møter med spesialhelsetjenesten, møter hos legen…Barnas stasjon…
Alt for dem…

Et normalt/unormalt liv som hun håper å kunne dele med noen snart…

For mora i dette huset, i dette livet hun fikk tildelt, HUN er sterkere enn titan og tøffere enn toget, smartere en FBI og snillere enn Mor Teresa…
Hun ELSKER gutta og vennene sine og setter pris på all støtten hun har rundt seg!

Men hun vil ha en klem, en ekte klem av kjærlighet og noen å ringe, noen å falle i armene på, noen å dele med…

For det fortjener hun!❤️

Meg…

Du ser meg med et smil.
Men inni er det tårer.
Du ser meg styre skuta trygt,
Men jeg har tunge årer.

Du vet jeg deler noe.
Men du vet nok ikke alt.
Du så når det var litt tøft.
Men så ikke når det smal.

Og jeg er sterk og modig.
Jeg har bedt om tid.
Jeg vil gråte, være blodig.
Orker ikke stå i strid.

Jeg må stå alene nå.
JEG må redde MEG.
Og blir du skuffet, må du gå.
For det handler ikke om deg…

Jeg vil være i min trygge boble.
Være deres havn.
Jeg vil skjelve, rope, gråte.
Jeg vil føle savn.

Jeg har feilet føles det som.
Jeg står her nå på et tomt rom.
Han er borte men så nær.
Det skulle ikke bli sånn her.

Og jeg har lov å være lei.
Jeg har lov å være meg.
Jeg har lov til å prioritere.
Jeg har lov til å føle og leve.

Og utenpå ligger et smilende skall.
Inni et stup og et langt, langt fall.
Utenpå er det klemmer og latter.
Men inni meg er det ingen som skratter.

Nå kommer delen som jeg faktisk må få.
Jeg må stå her aleine de andre må gå.
Og jeg vil være alene nå.
For at jeg skal klare å nye frø så.

Jeg er isolert, alene, borte i sorgen.
Jeg har muret det inne i den store, sorte borgen.
Men nå skal veggene sprenges ned.
Det skal lyne og tordne og gå store skred.

Jeg skal gråte og slippe ut alt som har vært.
Og det kan ta TID for i 8 år har jeg bært.
På en ryggsekk som er stor og mørk og tung.
For du fikk diagnosen og da var du så ung.

Men jeg vil dessverre ikke gjøre denne jobben med dere andre.
Det er noe jeg har jobbet med inni meg, noe jeg har klart å forandre!

Og har du ikke tid til å sitte der å vente.
Du synes jeg er egoist en dårlig venn og jente.
Da må jeg bare skuffe deg for sånn jeg har det nå;
så har jeg ikke tid til deg, da må du bare gå…

For jeg er sterk og tøff og flik og smart og snill og grei.
Og gi meg tid så skal jeg klare det, det kan jeg lover deg…
For nå mine nære,mine venner og mine kjære,nå handler det ikke om dere,
det handler faktisk om
Meg!

Det skulle ikke være sånn…💔

Det skulle ikke være sånn.
Og i dag er hjertet helt på bånn.

Jeg måtte stoppe å puste for tårene presset, når jeg mot avlastningsboligen gikk, pulsen høy, hodet stresset.

Jeg sto bare der helt i frys og så opp.
Hjertet verket, magen vrengt,
hele kroppen skrek STOPP!

Ikke gå, ikke gå, ikke gå, bare snu,
Men jeg måtte gå, for fokus var du.

Du er så uskyldig så skjønn og så liten.
Og du forstår jo ikke hvorfor mamma er så sliten…

Du er bare snill og rar, søt og unik.
Og med deg i livet er jeg virkelig rik!

Men du har det du har og du krever og krever. Og jeg kjenner at jeg snart ikke lengre lever…

For jeg er helt aleine, dere har bare meg.
Jeg er sliten,trøtt, utmattet, utbrent, nedbrent og lei.

Lei av å føle jeg ikke strekker til.
For det er virkelig ikke noe annet jeg heller vil!

Enn å klare å være verdens beste mamma, og selv om det blir tøft nå håper jeg du kan forstå å føle det samma.

At dette blir greit for alle sammen.
For at vi ikke alle skulle drukne i den dammen.

Jeg elsker deg så mye at jeg har ikke ord, men kjære lille Oscar du har begynt å bli så stor…

Du skulle bodd hos meg til du var 18 år, det var planen når du ble født, men jeg ser at selv om jeg ønsker, at det faktisk ikke går.

Jeg har kjempet og kjempet og prøvd og stått på.
Men det er ikke mere krefter i meg nå.

Så for at mamma skal kunne fortsette å bære, er det bare sånn at det nå er der du må være.

Men ikke hele tiden kjære, bare, bare litt…
Og vit at mamma er knust hun synes dette er noe dritt!
Du er livet, du er gleden, du er hele hjertet mitt…
Men nå må vi dele deg med enda litt fler, men vi tar det skritt for skritt…

Men vit at mamma gråter og hjertet mitt er helt på bånn…
For vær så snill og tro meg kjære skatt!
Det skulle ikke være sånn…

💔

Bare hold kjeft…🤐

Jeg får ikke sove, det river i hodet. Tankene kværner og røsker…
Jeg er så lei meg, så sint, så nedbrutt og så ferdig…

Jeg skjønner at mange ikke forstår.
Men noen ganger er det faktisk bare bedre at man holder kjeft…

Det er januar og det har startet.
Det jeg har gruet meg til siden jeg sendte søknaden i november og fikk svar.
Oscar skal begynne i å bo litt i avlastningsbolig…

Vi har som kjent hatt BPA her hjemme i mange år, både som støtte her i huset til oss alle, men også de som har hatt Oscar på overnatting hos seg.
Det har vært fint å føle på at jeg har hatt kontroll og at jeg har kunnet bestemme hvem han var hos og når han var der. Det har føltes trygt å vite at jeg når som helst kunne ringe eller be om bilder av hva som foregikk så fikk jeg det.
Det har vært godt, men også vondt, og stressende og fullstendig utmattende til tider.

For det har vært mitt ansvar, min jobb å lage timelister, intervjue, koordinere, finne vikarer når noen var syke og stille opp selv når man ikke fant vikar…Hvilket desverre var oftere enn det faktisk var noen å spore opp…

Jeg har sittet timesvis med timelister, og regnet på timer, flyttet på avtaler og bøyd meg i bro for at alle skulle være fornøyde. Disse menneskene jobber i mitt hjem og med det kjæreste jeg har så derfor har det føltes svært nødvendig å blidgjøre alle sammen.
Men fy faan for et slit, så mye rot, så mye jobb og så mye ansvar jeg må ta når de ikke kommer…

Jeg har ikke kunnet avtale en dritt, ikke bestille en kinobillett på forhånd engang for jeg ante ikke om noen kom eller ikke…

Det finnes mange alenemødre som står med ansvar alene der ute, tenker kanskje noen av dere…
Og ja det vet jeg det gjør!
Virkelig mange tøffe mødre og fedre forøvrig også som står i ting alene.

Men jeg har 2 gutter og begge har utfordringer…

Og! Som ei klok veninne av meg poengterte så fint, så må man være TO stk for å lage en unge og derfor er det ikke meningen at man skal stå med et slikt ansvar alene… Sett fra et rent biologisk stanpunkt i følge henne…
Vi som mennesker har et litt større annsvar for våre avkom enn en del av dyrene fra dyreriket har…🤷‍♀️
Og der har de ofte en flokk de kan støtte seg på i tillegg…

Og det var IKKE dette jeg planla når jeg satte de to nydelige guttene mine til verden…
Jeg hadde aldri i min villeste fantasi klart å se for meg akkurat dette faktisk.

For det er så mye, sååååå mye jeg ikke vil dele og si. Som handler om den andre parten som ikke er tilstede. Men jeg velger å la være, de nærmeste vet, skolen vet, instansene vet og gutta vet…
Resten av verden trenger ikke vite akkurat hvorfor. Annet enn at jeg står i dette 100% ALENE!
Og det har den andre parten valgt frivillig…
Skrevet fra seg alt ansvar og alle rettigheter frivillig, med offisielle vitner tilstede. Så kan jeg avkrefte alle ideer om at jeg skulle ha gjort noe ulovlig allerede der. Jeg har alt dokumentert og skriftlig og det har vært flere instanser involvert…

Men jeg er nå alene og har vært alene lenge…

Og det er her det blir vanskelig å forklare for folk. For jeg har familie og jeg har enormt gode venner rundt meg. Men alikevell er jeg alene…

Avgjørelser taes alene, valgene gjøres alene og følelsene bærer jeg alene!

Jeg ER alene og sånn er det…

Og nå har jeg gått inn i bobla mi…
Der ønsker jeg å være i fred!
Det betyr ikke at jeg ikke er tilgjengelig for andre men jeg orker Virkelig, VIRKELIG ikke å høre andre sine meninger om mitt liv akkurat nå!

Jeg orker ikke høre om hvor sterk jeg er, hvor tøff jeg er, hvor flink jeg er…Orker ikke at andre skal rettferdiggjøre mine egne valg ovenfor meg…

Og det er det fryktelig vanskelig å si til folk direkte skal jeg si dere. For jeg vet de mener det godt, jeg vet de prøver å støtte…

Men akkurat nå vil jeg bare at alle skal holde kjeften sin!

For de VET ikke hvordan jeg har det og de VET ikke hvor vondt det gjør og de FORSTÅR ikke hvorfor og hvordan dette påvirker meg og mitt og mine…
For de er ikke meg, de ser utenfra og tror de vet… men de vet ikke…

Og det føles så frekt og ufint og ikke minst utakknemlig å be folk tie stille…For de skjønner ikke hvorfor det heller…De vil jo bare støtte…

De skjønner ikke at de VRIR kniven i hjertet mitt hver gang de sier at jeg har tatt rett avgjørelse, at de slår meg i trynet hver gang de sukker og ber meg “sette meg selv først”, “ta vare på meg selv”…

Akkurat nå orker jeg ikke å høre det!

Akkurat nå vil jeg ha det stille…jeg vil leve med sorgen over det som ikke ble, det jeg ikke får til og valgene som nå er tatt…
Jeg vil gråte i fred…

For jeg er alene og har tatt valet alene og jeg vet da vel selv hva jeg har gjort og hvorfor jeg har gjort det…

Bare hold kjeft!

Ikke snakk…

Eller snakk…,
men om ALT annet!
Snakk om været og om nye gardiner, om strømprisene, dårlig brøyting, Tinder, singellivet, samboerlivet, den nye ansatte på butikken… hva som helst!

Men om meg og mitt akkurat nå…
Bare hold kjeft…

Men kom gjerne, gi meg en klem. En støttende skylder, la meg grine, hyle, le, eller bare være stille…
Se meg, og vær der gjerne…

Men snille alle sammen…

Bare hold kjeft…

Onde tunger taler…men de mangler…

Når man er åpen om livet sitt så vet man at folk kan tenke, tolke og mene mye…

Jeg har et inntrykk av at de fleste evner å tenke at det de ikke vet nok om velger de å unnlate å ha formeninger om…

Men de fleste er jo ikke alle.

Noen må dessverre komme med sin mening på tross av uvitenhet og mangel på informasjon. De er nødt til å spy ut med onde tunger da de mest sannsynlig selv tror de er berettiget.

Før ble jeg sint og såret av dette.
At noen mente jeg var sånn eller sånn, eller at jeg lyver, overdriver, dramatiserer. Før ville jeg ha rettskaffenhet og oppreisning.
Nå gir jeg faan.

Sånn helt på ekte.
For JEG vet hva som er sant og ikke og JEG har både bevis, regninger og kvitteringer(les dokumenter) som kan bevise og støtte opp absolutt alt jeg forteller eller skriver.
Det er 13 stk som jobber her som daglig er vitner til alt som skjer og vi har instanser inne fra halve verden i tillegg til et samarbeid med skolen som også får fult innblikk. Jeg tillater ALLE som trenger det innsyn i alt av dokumenter jeg.
Jeg er 100% åpen og transparent med hele horva.

Har hatt vitner tilstede hver eneste gang viktige “saker” er blitt avgjort og viktige dokumenter signert. Alt etter boka.
Helt trygg i at alt er gjort korrekt og riktig.

At noen mener jeg “henger ut” barnefaren her i bloggen for eksempel…De skulle bare visst hva jeg kunne sagt og lagt ut egentlig som jeg kan legge ved skriftlige beviser for i forbindelse med ALLE uttalelser… og vitnene som var der vet og det offentlige vet og ikke minst JEG vet.
Jeg vet også hvor grensen for uthengig og sjikane går. Jeg har aldri sagt noe som ikke er sant. Han får se over regnskapet selv en dag han gidder…(holder ikke pusten der akkurat, og hans “forsvarsadvokat” som legger ut i kommentarfelt. Som desverre ikke vet et skvatt om hva som faktiskt har foregått i løpet av de 3 siste årene…)

Jeg VET fakta jeg og derfor så må de onde tunger bare spy ild. Jeg synes synd på dem rett og slett. Det er trist at de skal føle de skal måtte ha en mening og noe de på ingen måte bør ha en formening om…

Sett fra utsiden kan ting virke på en måte, sett fra innsiden en helt annen verden.

Jeg jobber beinhardt for gutta mine hver eneste dag. Både økonomisk og sosialt, politisk og ikke minst personlig ❤️
Gutta vet at mamma elsker dem, det er nok for meg det!

Det er trist å sitte å lese kommentarfelt i avisene og på nettsaker. At folk spyr ut rasisme og sjikane mot unge folk som prøver å gjøre en forskjell i verden…
Det er trist at noen vil sverte min karrakter her på bloggen.

Men heldigvis er jeg kommet dit at JEG vet og det er nok. Jeg tar ikke lengre diskusjonene, jeg bryr meg ikke lengre om hva de mener. Stygge, ufine og uriktige kommentarer blir slettet rett og slett.
Det er min rett og den utfører jeg.

I Norge har vi lov til å si og mene det vi vil, vi har lov til å uttale i full offentlighet, så lenge det ikke er rasisme eller støtende. Men trollene kan desverre mene uten at det virker hverken rasistisk eller støtende for resten av verden. Det betyr alikevell ikke at de bør ha en formening, men dessverre er troll dumme…

Hva det gjør med de som stiller seg i søkelyset er det få som tenker på…
Jeg synes det er så sterkt av mange unge i dag å tørre å stå fram med sin sannhet og tørre å ta tyren ved hornene og rope ut!
Og forferdelig å lese hvor stygge noen er i etterkant. Jeg håper virkelig de har et nettverk rundt seg som kan støtte dem i den krigen for den er tøff…

Jeg er heldigvis kommet over det. Og det at noen prøver å sverte mitt gode navn og rykte påvirker meg ikke i særlig stor grad. Jeg blir selfølgeli oppgitt og trist. Men det er som jeg pleier å si på engelsk;
YOU CAN’T ARGUE WITH STUPID!

Og det er det disse onde tungene er, rett og slett stupide… manglende info og meninger om ting de ikke vet, det er stupid!

Så håper jeg at dette kan være til inspirasjon for andre som vegrer å stå fram å tale sin sak og dele sine liv!
Det vil alltids finnes de som har en formening, men sannheten bor i deg/dere og det er nok!
Vær sterke og rop enda høyere og vit at støtten er sterkere enn motstanden❤️
Du er sterk og du er sannferdig og du har rett til å si og mene det du vil.

Hva andre mener har ingen betydning!

La de onde tunger tale…for de mangler…

😘

Søknad levert, mammahjertet er knust💔


Livet er faan ikke for pyser skal jeg si dere!
Og lite visste jeg om at jeg skulle sitte her jeg sitter i dag.
Selv om diagnosen til Oscar ble stilt tidlig og tankene om fremtiden har ligget å ulmet der hele veien så var det i dag et stort nederlag for meg som mamma og sitte hos kommunen å be om avlastning i bolig…

Jeg hadde aldri i livet trodd da jeg skilte meg at guttas far bare skulle dra og gi fullstendig faan og ikke stille opp et skvatt…
At vi aldri kom til å bli likestilte var jeg klar over da han fikk barn med ei ny ei etter vi gikk fra hverandre. Jeg skjønte da at gutta aldri ville ha en pappa 50/50…
Men at de skulle miste en på 100% basis må jeg si aldri var på radaren…
At han kunne vært der litt og bidratt til ungene han selv ønsket å sette til verden er egentlig det minste å forlange av et menneske…

Farsdagen er derfor fryktelig sår her i huset for gutta vet de har en far som er i live, men ingen aner hva han driver med…
Så gode venner gratulerte meg med den dagen, da jeg di siste snart 3 årene har vært alt for gutta, fylt alle roller og tynet meg selv til bristepunktet…

Men alle har en grense!

I 14 dager nå har jeg styrt med ny operasjon av fingeren til Oscar, sykehus, han var så sint på meg den dagen vi var på sykehuset, skjønte hva som skulle skje og han var såååå skuffet og sint på mamman sin. Dumme mamma!som gjorde dette mot han, han forstår jo ikke at det er for at det skal bli bedre… Tiden etter operasjon med bandasjer, gips, han river ting av, jeg setter det på. Og annen utagerende atferd…Helt alene står jeg der og må ta alt dette, ingen å sutre til, ingen å grine til, ingen som gir meg klem og holder rundt meg om natten, ingen å dele ansvsret med…

Jeg har i tillegg nå styrt en BPA ordning i over 4 år. For at Oscar skal få være hjemme her hos meg. Jeg har skrevet timelister, fulgt opp lønninger, hatt medarbeidersamtaler, tatt kurs, i tillegg til at jeg selv har steppet inn som “vikar” hver gang noen har vært syke eller ikke dukket opp av ulike grunner. Ingen lønn til meg, ingen ekstrahjelp…
Det går ikke lengre…

Denne sommeren og høsten har vært den tøffeste i mitt liv, våre liv…
Egentlig hele 2022 for å være ærlig, som startet med korona og 8 dager alene i isolasjon med guttaboys. Og fra der har det vært som å sitte i en båt i vill storm… Aldri vite hvilken bølge som blir den neste til å kantre hele dritten.

Jeg er fryktelig sliten. Så sliten at kroppen reagerer, med voldsomme magesmerter, blødninger fra ja dere vet, hud som er helt i ulage, svimmelhet, kvalme, oppkast og diaré… daglig…

Hele veien har folk sagt; Line, du må ta vare på deg selv! Du er alt for tynn nå og svinner bort! Men når folkens? NÅR???

Jeg fikk plutselig inn enda en oppsigelse fra en BPA som har hatt Oscar på overnatting en helg i mnd. Da så jeg intet annet valg enn å ringe kommunen å søke boligavlastning…

Det er et enormt nederlag å føle at jeg ikke klarer å ta vare på min egen sønn. Jeg er hans mor og på tross av store utfordringer om dagen med atferd og utagering så kan han ingenting for diagnosene sine og er sånn sett helt uskyldig oppi det hele.

Men jeg har ingen å snu meg til, ingen som hjelper meg, ingen som er der på privaten. Det er bare meg, ene og alene. Og når man er så sliten at man bare griner så må man bare gjøre noe…

Det er faan ikke lett å ta den avgjørelsen og jeg grein både før, under og etter møtet…og vil nok fortsette å gråte utover dagen, kvelden, natten…

Jeg skal ta vare på TO gutter oppi dette, det er ikke bare Oscar, det er også Odin og jeg ser hvor sårt og vanskelig dette er for han også! Skjønne gutten som gjør det han kan for å hjelpe til men som også er bror, med alt det fører med seg av sjalusi, frustrasjon og krangling…

Det blir rett og slett for mye. Og skal jeg orke å ha Oscar her i det hele tatt MÅ jeg ha pauser og hjelp for akkurat nå er det ikke gøy for noen…

Jeg har søkt om nesten 50/50 i bolig plass og tenkt at jeg må gjøre alt jeg kan for å tenke at dette er tiden faren egentlig skulle hatt dem begge…
Det blir selfølgeli en rolig og forsiktig opptrapping som vil gå over flere mnd, kanskje til og med et år men det må bare bli sånn…

Ingen er så tøff som jeg, ingen er så sterk og pliktoppfyllende og har et større ønske om å få det til som mamma!!!
Hadde jeg håpet jeg kunne ha han hjemme til han ble 16? JA!!! Går det sånn som det er nå? nei…

Og det er så jævlig vondt, så grusomt vondt er det… det river…det er fysisk helt grusomt…men jeg må…

For selv om Oscar blir borte så har jeg jo Odin så får ikke akkurat så veldig mye mere tid for meg selv kan dere si da. Men der er ikke utfordringene like store…

I dag opplever jeg et nederlag, et tap, en sorg…Og den må jeg få lov til å stå i.
Skjønner godt at ikke andre nødvendigvis forstår, men å ha barn med så store utfordringer er helt utmattende.
Jeg ELSKER den ungen! Med hvert fiber i kroppen! Hadde gjort ALT i verden for at ting ikke var sånn de er nå…og det har jeg også! Veiledning, kurs, møter, atfederdsveiledning… You name it, I have done it… men det er Oscar som er Oscar og han er 1,50m høy og 64 kg… Når han motsetter seg har jeg ikke kjangs. Jeg har slept han ut av badekaret og forstrekt både det ene og det andre, har flydd gjennom rommet hvis han har dyttet og hvis jeg bukker under har gutta ingen…

I dag er en sorgtung dag, som jeg helst vil tilbringe alene…

Imorgen kommer en ny dag og veien er nå lagt, planlagt og satt, en ny vei, som blir tøff å gå… men som vi bare må begynne på…sammen gutta og jeg…
Tårer i dag…
Så får vi se hva morgendagen bringer!