mammantilenautist Min blogg handler om hvordan det er å være mamma til en liten gutt som blir utredet for autisme. Og utfordringene hverdagen bringer for oss alle ved å leve med et barn med denne diagnosen. Oppturer og nedturer og rett fra hjertet.

Jeg vet at når man velger å få barn er det for resten av livet…
Jeg vet at som foreldre har du et ansvar for ditt avkom til du lukker øynene for din siste søvn.
Men jeg vet også at for de aller fleste er det ansvaret i stadig endring i løpet av et forhåpentligvis langt liv…

Barna våre vil nok alltid trenge foreldrene sine i noen grad. Mer når de er mindre men også når de selv blir voksne.I sykdomstider, i tøffe økonmoiske tider, i slitsomme perioder er vi der og også som besteforeldre kan vi bidra til å lette byrden for våre barn livet ut. Vi kan hjelpe, bistå, stille opp men ikke hele tiden…

Men når du da har et barn som er nettopp det, et BARN for resten av livet. Hva så med framtiden???

Jeg har et intervju i dag med en jounarlist fra en avis som ønsker å snakke om avlastning.
Hvordan den nye struktureringen av avlastning til kommunen vi bor i(Trondheim) påvirker vårt liv.

I den forbindelse kommer det opp utrolig mange såre tanker og fremtidssyn…

Vi VELGER å bli foreldre, ja det gjør vi. Og som en kommunalt ansatt slang i trynet på meg for noen år siden;
Du har jo satt disse barna til verden for å ta vare på dem da Line, du ønsker vel å være sammen med barna dine??? Eller???

Og det er her en må trå UTROLIG forsiktig som mor. For hvis man åpner seg til feil person eller hvis man virker for svak eller utmattet. Og ikke minst hvis man viser følelser eller gråter…
Da sender de Barnevernet på deg. For de skal liksom ordne opp i alt.

Men dere skjønner det at barnevernet er ikke de som innvilger avlastning og heller ikke de som styrer vedtakene, barnevernet kan ikke trylle frem en ny mann til meg fra lufta, så jeg kan få hjelp, støtte og føle at noen også er glad i meg og er her for meg i livet.

Tror noen virkelig at jeg frivillig har VALGT dette livet???
At jeg har valgt å få to barn med utfordringer, at jeg har valgt en ex som har meldt seg helt ut for 6 år siden, skrev over alt på meg og aldri har bidratt hverken fysisk, emosjonelt eller økonomisk???

Nei!

Jeg hadde faktisk ikke valgt det kan jeg si dere. Hadde jeg visst den gang da det jeg vet i dag hadde verden sett meget annerledes ut.

Jeg sitter i dag alene…
Uten kjæreste, uten fast jobb, uten kollegaer, uten noe særlig nettverk rundt meg, uten nær familie som hjelper til, uten en far til barna som bidrar, uten å føle at jeg har noe som helst verdi for noen utenom barna mine.

Jeg kan ikke stille opp for andre slik jeg ønsker, jeg kan ikke være i jobb slik jeg ønsker, jeg kan ikke være en veninne slik jeg ønsker og ikke minst en kjæreste slik jeg drømmer om.

Jeg er Mamma til to fantastiske gutter som jeg lever for, men jeg selv har ikke så mye til liv.
Jeg kan ikke planlegge noe som helst, ikke ta et glass vin og middag med veninner i solen på resturant når været plutselig spiller på lag med Trøndekag eller bare når jeg vil. Andre mødre med barn på min alder de kan det. De kan dra til frisøren, på cafe, og ikke minst på jobb for barna klarer delvis seg selv i denne alderen…
Så selv om de også er mødre og barna nok komer først så kan de være i forhold og leve litt mer spontant, leve i nuet, leve et liv for seg selv også.

Jeg er låst til timeplaner, avlastningsplaner, møter,sykehusavtaler, telefonsamtaler og konstant oppfølging.
Når jeg får meldinger om at min sønn ikke oppfører seg slik jeg forventer, slik jeg forsøker å oppdra han i boligen for eksempel, blir det mitt ansvar. Jeg får høre det han gjør “galt” og det er forventet at jeg skal finne en løsning. Jeg blir selfølgelig knust som sikkert alle foreldre ville blitt om de fikk høre at barnet deres ikke oppførte seg slik de forventer men min situasjon er litt annerledes. Jeg kan ikke bare snakke med mitt barn, jeg kan ikke kjøre konsekvenser 3 dager etter en hendelse. Jeg er ofte maktesløs og så sinnsykt langt nede, for jeg føler meg som en taper, en ræva mor, en jælva looser som ikke får det til…

Jeg trenger avlastning, for begge guttene for å “ta vare på meg selv” som enkelte driver å maser så fryktelig om hele tiden. Men hva når avlastningen uteblir, det skjer ikke og den som vi får ikke fungerer???

Hva når jeg også mister de 2 helgene jeg skal ha i mnd uten hjelp???
Fortjener ikke jeg også å ha et liv?

Fortjener ikke jeg å ha venner?
En jobb?
En kjæreste???

Jeg har valgt å bli mor, det har jeg og det står jeg for.
Men jeg kan ikke dusje når jeg vil, jeg kan ikke gå på do når jeg må på do, ikke gå på butikken om jeg har glemt å khø9e noe, ikke spise når jeg vil og ikke sove når jeg trenger det. Og dette går ikke over…
Dette er for resten av mitt liv.
Jeg må ha hjelp på å kunne leve, om så bare bitte, bitte, bittelitt…

Jeg er mamma, først og fremst, på fulltid for alltid.

Men fortjener ikke jeg også å leve???

Bare en statist…

Du var sterk og meningene dine,
betydde alltid mer enn mine.

Du var voksen og visste hva du ville,
jeg krympet, ble liten og ble stille.

Du var sjefen i vårt forhold, du hadde hovedrollen,
det var viktig at det var du som hadde all kontrollen.

Du hadde ditt eget liv og var fokusert på deg og dine,
det var derfor lite plass til meg og mine.

Selv om jeg var der for deg og dine og brukte tid og energi.
Var du like streng på det, at du ikke hadde noe å gi.

Du ville ha meg, men helst være mest for deg selv,
Kunne være litt sammen, men ville helst ha tid alene hver en kveld.

Du ga kjærlighet i starten og du sa i fremtiden skulle det være oss.
Men så trakk du deg tilbake, ble kald, avvisende og stille og hver samtale føltes som å sloss.

Du ble sint og du ble sliten, ville være helt i fred.
Og ville ikke jeg skulle bry meg, ikke vise kjærlighet, ikke være med.

Jeg sitter her i dag og tenker hva ville du med meg?
Jeg vet jeg ikke er perfekt men fikk du ikke det du trengte, ga jeg ikke nok til deg?

Jeg er ikke ven og vakker og har mange rare feil.
Men jeg prøvde veldig, veldig og være ditt livs speil.

Behandle deg med kjærlighet og vise deg omtanke, gaver og ro.
Snakke, dele, varme, nærhet, være snill og god.

Men det var sjelden gode ord å høre, det var kulde og kritikk.
Det var din vei som var riktig og du så lite feil på egen sjikk.

Jeg sitter her i dag på en dato som skulle være så betydningingsfull og fin, det var dagen jeg var lykkelig, dagen jeg ble din og du ble min…

Men det varte ikke lenge, du måtte alene ha hovedrollen.
Jeg nådde ikke opp til standarden din, klarte ikke å klatre opp den volden.

Du var stjernen i mitt liv, du var den jeg ville ha.
Men for deg så var det enkelt å skru følelsene av.

Og selv om jeg jobbet for å vise deg din verdi. Er det det vondt å se i speilet nå og at jeg må svi.

For jeg satte deg så høyt, gjorde virkelig alt jeg kunne,
og da er det veldig trist…

At du hadde hovedrollen i mitt liv,
men for deg var jeg bare en statist…

Take it
If she gives you her heart, don’t you break it
Let your arms be a place she feels safe in
She’s the best thing that you’ll ever have

She always has trouble falling asleep
And she likes to cuddle while under the sheets
She loves Pop songs and dancing, and bad trash TV
There’s still a few other things

She loves love notes and babies
And likes giving gifts
Has a hard time accepting
A good compliment
She loves her whole family
And all of her friends
So if you’re the one she lets in

Take it
If she gives you her heart, don’t you break it
Let your arms be a place she feels safe in
She’s the best thing that you’ll ever have
She’ll love you if you love her

On days when
It feels like the whole world might cave in
Stand side by side and you’ll make it
She’s the best thing that you’ll ever have
She’ll love you if you love her like that

Kiss her with passion as much as you can
Run your hands through her hair whenever she’s sad
And when she doesn’t notice how pretty she is
Tell her over and over so she never forgets

Take it
If she gives you her heart, don’t you break it
Let your arms be a place she feels safe in
She’s the best thing that you’ll ever have
She’ll love you if you love her

On days when
It feels like the whole world might cave in
Stand side by side and you’ll make it
She’s the best thing that you’ll ever have
She’ll love you if you love her like that

She’ll love you
She’ll love you
She’ll love you
She’ll love you if you love her

Forrest Black.

Når man går igjennom noen tøft i livet så skal man finne styrken i seg selv sies det.
Vi skal ikke dømme oss selv ut i fra hva andre tenker, føler og mener om oss…

Og nei vi skal kanskje ikke det, sånn i utgangspunktet?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Helt siden jeg var liten jente så har jeg lært at kjærlighet er noe man skal fortjene, noe man jobber for. Du skal være mot andre som du ønsker de skal være mot deg. Men du skal heller ikke forvente å få noe tilbake bestandig for det var ikke sikkert du gjorde god nok jobb. Du var ikke snill nok, ikke pen nok, ikke god nok i deg selv rett og slett.

Jeg har lært meg å jobbe satans hard, bryte meg i bru og legge hele mitt ego til side for å please andre.
Har også lært at pga den jeg er kan jeg ikke forvente det samme tilbake…
Thats just life🤷‍♀️

Du må gi for å få, men skal ikke forvente å få heller, for du skal kunne gi av hjertens glede uten å få…

Så når man da går igjennom en skikkelig tøff situasjon i livet sitt. Hvor man har jobbet,så sinnsykt hard…
Og blir møtt med skuffelse og nederlag atter en gang. Og føler seg som minus en million i verdi, atter en gang veid og funnet for lett. Uansett hva man har gjort, satt til side av egne behov og forsøkt å få til…

Er det da fryktelig feil å la seg styrkes av det andre har å si om deg?

Gjør det meg svakere fordi jeg nå ikke klarer å stå å se meg selv i speilet og si; Jeg er glad i deg?
Akkurat nå er jeg skuffet over meg selv, for at jeg feilet igjen…

Jeg lever, står og puster. Jeg fortsetter å være mot andre som jeg ønsker å bli behandlet selv…

Men ja…
Du skal finne styrken i deg selv men også søke støtte fra andre?

Er det lov å si;

Nå trenger jeg at de som er glade i meg, viser det litt ekstra, at de legger litt mer ved på bålet mitt, for det brenner skikkelig dårlig nå. Kan jeg be dem eller forvente noen kubber fra deres hauger. Eller må jeg forlate den lille gloa jeg har igjen og gå ut i skauen å kappe ned et tre helt selv?

I dag fikk jeg en tittel…

Jeg er aktivitetsleder for Autismeforeningen og i helgen har det vært flere arrangementer jeg har hatt ansvar for. Og selv om jeg er knust på innsiden og har tatt til tårene ved flere anledninger så har folk lagt kunber på bålet mitt. Både folk jeg kjenner litt men også vilt fremmede.

Jeg har fått høre at jeg ser ut som jeg er i starten av 30 årene selv om jeg fyller 41 neste mnd. Jeg har fått høre at jeg stråler godhet. Jeg har fått høre at jeg er snill, hjelpsom og morsom.
Jeg fikk høre fra en vilt fremmed mann da jeg tok til tårene at jeg fortjener bedre og at jeg er alt for pen til å gråte over det som er tapt🙈

Og jeg fikk som nevnt en tittel;
Frøken Hyggelig!
At hvis man skulle finne fram til kontaktinfoen min var det bare å søke opp “Frøken Hyggelig”.
Det var skikkelig fint sagt og jeg tror også han som sa det virkelig mente det.

Og det betyr så enormt mye det nå. Å få høre fra folk at de liker deg, at du er snill, hjelpsom, omtenksom og til og med pen…

Og for dem koster det kanskje ikke så mye å kaste den lille eller litt større kubba på bålet mitt.

Men for meg betyr det UTROLIG mye…
Jeg gikk inn i helgen, full av tårer, full av skam, full av skufffelser.
Og kom meg igjennom helga, som meg selv. Gjennomførte og sto på, stilte opp med meg som jeg er.

Så takk for kubbene til kjente og ukjente for i kveld legger jeg meg med et smil om munnen. For folk liker meg, jeg er bare meg jeg, snill er jeg, omtenksom er jeg og kanskje ikke så stygg som jeg følte selv…
Jeg er;

Frøken Hyggelig!
❤️

Det er ikke så lett å være pårørende bestandig. Det krever deg, mye, det er det ikke tvil om.
Men er rollen vår som pårørende alt vi skal få lov til å være?

Jeg er alenemor til 2 gutter, begge har utfordringer som dere som følger oss vet en mer enn den andre…
Men begge krever oppfølging og at jeg er der for dem 100 %.
Jeg er mamma men også pårørende, jeg har blitt ufør for å kunne stå i disse rollene men er det da alt jeg for lov til å gjøre? Alt jeg for lov til å være?

I 4 år nå har jeg fått lov til å være med i FAU ved skolen til guttene og de siste 3 har jeg sittet som leder også.
Men da jeg ble valgt til leder var det en mor ved skolen som sa til meg;
“Jeg så du ble valgt til FAU leder, orker du det da? Må innrømme at når jeg så det så jeg tenkte at: Kan SERIØST ikke noen andre på skolen her stille opp og ta den rollen, har ikke du NOK i livet”…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Altså hva skal man svare da egentlig?
Er det sånn at bare fordi jeg ikke kan stå i en 100% “vanlig” jobb og at jeg har 2 barn jeg skal ivareta(og ja jeg vet det er mer til meg enn andre sånn sett) men… klarer ikke jeg å være en god FAU leder?
Er min rolle kun å være pårørende?
Mener folk virkelig det?

Hva skal man svare da?
Jeg har hatt det så fint som FAU representant og etterhvert som leder. Jeg har følt at jeg kan få bidra, få lov å være “normal” littegrann…

Jeg sitter også i styret i en forening vi er medlemmer av, dette blir kanskje litt mer “close to home” om dere vil men jeg får lov å være aktivitetsleder. Jeg får lov å jobbe med å organisere og arrangere aktiviteter. Jeg får snakke med folk, ta telefoner og får lov å jobbe med noe som gir meg noe!

Betyr det at dette ikke krever noe?
Nei det gjør det ikke, det krever, MEN det gir meg også noe. Det gir meg en litt større mening i livet mitt. Jeg er mer enn bare mamma og mer enn bare en pårørende…
De rollene vil alltid komme først selfølgeli, men det er godt at man kan hjelpe andre, det er godt å føle at man bidrar til noe som er større enn bare seg, sitt og sine…

Kan jeg ikke være en god venninne og støttespiller som stiller opp for vennene mine?
Kan ikke jeg være en flott kjæreste som bidrar inn i et forhold?
Kan ikke jeg være en god bonusmor, svigerdatter, datter, slektning som kan stille opp?
Synes du jeg har “nok” i livet???
Hvordan VET du egentlig det?
Er det ikke lov å ha gode og dårlige dager?
Er det ikke lov å både kunne være sliten og nedstemt av det man står i men alikevell være sterk?
Er det ikke lov å bidra med noe annet bare fordi man ikke klarer å jobbe 100%?
Er det ikke lov å være noe mer enn pårørende???

I dag er jeg så lei meg!
Og så sinnsykt, sinnsykt skuffa…

Skolen til Oscar snakker så “varmt” om inkludering og sammhold utad.
At alle skal med og alle skal bli sett, men ønsker de faktisk å inkludere de som er annerledes???

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det kan dessverre se ut som at ord faller på stengrunn i den sammenhengen. De liker å snakke, men handling så vi ikke noe til i dag.

Det er skikkelig trist og jeg undres på hva de har for grunner og agenda for avgjørelsen de valgte å ta i dag???

Lurer også på om jeg faktisk får et svar fra dem, for det er som oftes svaret vi får; Stillhet…

De velger å la være å svare og viske han ut med å overse han, late som vi er usynlige, istedenfor å la han få muligheten til å skinne.

Det er faktisk ulidelig vondt til tider og stadig kjempe mot noen som behandler han som luft.

Han er så annerledes at han skal ikke få muligheten de andre barna får han.

Hvorfor???

Er det flaut for dere?
Er han ikke perfekt nok?
Passer han ikke inn i bildet deres?

Håper folk som leser dette kan dele, så skoler over hele landet kan få tenke seg om en gang til. For jeg tviler desverre på at vi står alene…

Hvorfor skal han være usynlig bare for at han ikke er som de andre???

Som dere ser på bildet over her er Oscar en engasjert type som gikk i 1 mai tog i Trondheim i år for å demonstrere mot politikernes kutt i lærernorm budsjettet her i kommunen. Han jobber for skolen, for ledelsen og for lærerne.
Han og vi vil styrke skolen og hjelpe der vi kan hjelpe for at alle elevene på skolen skal få en bedre skolehverdag.
Oscar jobber for skolen sin han. En av få elever som møtte opp enda alle foreldrene og elever på alle skolene i Trondheim ble invitert.
Oscar kom, han gikk og vi bidro.

Oscar ELSKER å stå på scenen!
Han elsker å showe for folk og elsker å “synge”. Han kan ikke snakke. Men en sang kan han og finner han en mikrofon et sted så gauler han ut og koser seg!
Soler seg i glansen av medelever som jubler og klapper for det han får til.
Setter i gang allsang på bussen på vei til leirskolen og skaper god stemning.
Han er ikke redd for folk og liker liv og røre…
Det er ikke mange arenaer i livet hans der han får mulighet til å føle på mestring og glede seg på likt nivå som andre “normale” barn men dette er en.

De andre elevene digger Oscar, han er maskotten deres. De aksepterer og gleder seg av hans små triumfer. De smiler når han synger og klapper i hendene. De ser at han mester og er stolte av det han får til, han er også tydelig stolt av seg selv i disse situasjonene.

I dag var det skolefest i skolegården.
Hele skolen var tilstede og alle foreldrene kom å så på show.
Det var rigget opp til stor scene.
Jeg har siden jul forsøkt å være i dialog med skolen om å få tilrettelegge for at Oscar skal få komme opp på scenen å synge sangen sin, enten med noen elever som kan spille med han, eller noen fra klassen som ønsker å synge med han, men at han også skal få bli med.

Andre foreldre kommenterer og smiler, sender bilder av han til meg og skryter av hvor nydelig det er å se han på scenen når han får stå der i koret på julekonserten…
Får han stå foran???
Aldri…

Elevene liker han og foreldrene synes det er fantastisk å se som han koser seg, så hva er problemet???

Jeg fikk beskjed om at de ikke skulle ha “enkeltnr” på skolefesten i år. Det skulle være felles sanger med klassekor og det var det. Så det var ikke plass til Oscar og hans sang…Som nevnt over, han også kunne fremført med noen frivillige fra klassen bare for å få lov å synge…Men nei da!

Så sto jeg der i dag foran scenen og det dukker opp dansenr med et fåtall elever, trommenr med et fåtall elever.
Rektor må selfølgeli synge en sang selv.
En gutt får synge en sang…
Og EN gutt får rappe.
Masse nr…Få elever…

Ingen Oscar…

Dette handler selfølgeli ikke om at de andre ikke skal få skinne for det unner jeg dem alle sammmen!
Virkelig!
Men hvorfor får ikke Oscar være en av dem???

Hvor ble det av inkluderinga her?
Hva skjedde med alle er unike og alle fortjener å skinne på sine premisser?

Går det ann å tolke det på noen annen måte enn at de ikke vil gi han plass fordi han er som han er og da er han ikke bra nok for dem?
De snakker og smiler på skolen…

Men de nekter han å stå på scenen💔😢

Leirskole…
Det er planlagt og det er lagt inn i kakender og det er spikra siden for mange år siden.
Jeg har vært tydelig på at Oscar også skal være med på leirskolen med trinnet sitt.

I morres dro han.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går pakket jeg, kommuniserte med de som skal være med på meldinger hele ettermiddagen og kvelden. Har jeg husket alt?
For å sende Oscar avgårde trenger litt mer koordinering enn bare å huske regnjakka.
Har jeg gitt nok instrukser om medininene, har jeg husket å fortelle om tanpussen. Har jeg sendt med riktig bamse han vil ha i senga akkurat nå. Sendte jeg med ekstra mat i tilfelle han ikke vil spise det de serverer. Har jeg husket ekstra skifteklær. Kan han sove i sovepose, det har han ikke gjort før.
Og ikke minst tankene;
Følger de nok med?
Vil de forstå han over så lang tid?
Vil de huske å sjekke over det han ikke klarer å utrykke og se?
Får de til å våkne på natta om han våkner å finner på noe?
Får de til å følge med generelt?
Vil de andre elevene fra andre skoler være inkluderende og trivelige eller vil han oppleve mobbing og uro, ubehag???
Dette er tanker som spinner mens jeg pakker… men jeg svelger dem ned og pakker videre. For dette er mine tanker og dette skal nok også gå bra.
Tårer bak øyelokkene, tungpust og hjertet hamer men jeg smiler og pakker videre.
Snakker til Oscar om at han skal få kjøre båt og buss og kose seg…
Utenpå trygg…inni orkan i kasta…

Baggene er pakka og mor sitter i soffan, ungene i seng. Det er seint, jeg er sliten.
Da kommer lillebror snikene inn på stua.
Mamma??? Kan jeg få ligge i din seng?
Jeg ser han har det tøft.
Ja, svarer jeg. Det kan du!

Vi legger oss sammen. Vi ligger i mørket og holder i hånda. Og da kommer det;

Mamma???
Nå blir det godt med en pause for deg, sier Odin. Nå trenger vi ikke å ha på alarmen på døra til Oscar hele natta. Nå kan vi sove uten å være redde for at han skal gå ut på verandaen…
Jeg smiler i mørket, pause ja…
I wish..
Men så snur det plutselig;
Men du mamma???
Må Oscar på leirskolen?
Nei, må og må, sier jeg. Han MÅ ingenting, men jeg tenker det er fint at Oscar også får være med for det tror jeg han får til veldig godt.
Men mamma, hvem er med han?
Jeg oppgir navnene på lærerene og miljøpersonalet som er med på turen.
Men mamma, hvordan vet du at de forstår om Oscar har vondt???
Hvordan vet du om de følger med at han ikke spiser noe giftig???
Hvordan vet du om de skjønner at han har ørebetennelse???
Det er jo DU som forstår han best! Sier han med skjelvende stemme…
Lille vakre lillebror, med sine store tanker… sine ambivalente og samensatte tanker…
Akkurat som mamman sin.

Dette går nok kjempebra hvisker jeg inn i mørket, mens jeg stryker han over håret og klemmer han i hånden…

Og inni meg raser orkanen videre…

Usynlig mobbing…

Det er ikke lett å være pårørende til en med diagnoser. Det er et av de temaene som vi ofte ikke vil snakke så høyt om…

Søsken.
De står i det enten de vil eller ikke…
De opplever det på kroppen på en helt annen måte enn vi foreldrene gjør.
Min yngste har en storebror som egentlig er lillebror. Han har ikke et normalt søskenforhold og det har påvirket flere deler av livet hans.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har hele tiden forsøkt å “dele” meg mellom guttene mine. Så begge får lov å ha mamman helt for seg selv. Men når vi er sammen er det vanskelig å skjule hvem som egentlig desverre alltid må ha første prioritet. Det er han med diagnosene.
Hvis jeg og lillebror sitter å snakker, leser en bok, ser en film eller jeg hjelper med lekser, så vet han at alt må settes på pause om storebror trenger meg. Vi må følge med og passe på storebror hele tiden. Han er i bakhodet 24/7…

Dette vet vi begge to.
Dette gjør noe med et barn.

Minstemann har lenge hatt trøbbel med vennerelasjoner. Siden barnehagen har gutterelasjoner vært vanskelige. Han har tidvis vært en “ånden i lampen” som har gjort det de andre vil. Han har forsøkt å møte de andre guttene sin “standard” men ikke nådd opp…
Han er ikke kul nok, tøff nok og “gutt” nok for de andre i klassen. Han er han med broren og han som ikke spiller fotball. Han som virkelig, VIRKELIG prøver å bli akseptert men som de andre bare tråkker på. Som de kanskje er sammemn med om de ikke har noen andre.

Han blir ikke invitert med på bursdager for nå er det bare “vennegrupper” som inviterer. Selv om han selv inviterer alle guttene i klassen. Noen gutter bare kommer ikke, foreldrene svarer ikke heller på invitasjoner for han er tydeligvis ikke kul nok. Ikke verdt en respon en gang…

Nå har det vært påskeferie og minsten har ikke vært i kontakt med noen…
Første skoledag i dag.
Alene i friminuttene.

Han er redd for å spørre de andre for de vil ikke være med han. Bedre å gå alene enn å bli avvist…

Han hilser på de andre når han kommer på morgenen, nesten ingen svarer…
Han sitter ved siden av en gutt i klassen som ikke snakker til han og knapt orker å svare om han spør han om noe…
Jeg ser dette selv, men hva kan jeg gjøre???

Han kom hjem i dag og hadde vært alene i mengden hele dagen. Så fortalte han:

En annen gutt i klassen som min sønn har vært litt sammen med tidligere kommer nå ofte bort å snakker med han som sitter ved siden av meg og de sitter på hver sin side av meg og snakker med hverandre.

Jeg er usynlig…

Det er grusomt å høre for en mamma, som har verdens snilleste, mest omtenksomme, fineste gutt.

Han er usynlig…

Jeg prøver og prøver. Jeg inviterer de andre med på morsomme aktiviteter, på Rush, på bowling, svømming, Go Cart og andre ting. Jeg spanderer, kjøper is og ordner, kjører og styrer… Aldri blir han invitert på noe tilbake…

Hva skal jeg gjøre da liksom?
Skal jeg gråte på foreldremøtene å prøve å få de andre til å invitere han?
Vil jeg da bare bli sett på som den masete, ukule mora som bare er irriterende. Som har en gutt som ikke er “bra nok” for deres barn.
Mange ganger har jeg hørt andre foreldre si;
“Vi kan jo ikke tvinge dem til å være sammen med noen de ikke vil”…
Nei vi kan kanskje ikke det?

Men kan vi ikke lære barna våre at alle er forskjellige og at de faktisk kan være fint å gjøre noe som du ikke alltid gjør heller?
Min sønn er ikke utagerende, ikke kranglete, ikke vanskelig eller noe sånt. Han bare spiller ikke fotball og har en bror som ikke er som alle andre…

Storebror har sine utfordringer, han blir aldri invitert på noe heller. Han er så synelig men blir likevel glemt.

Men at lillebror i dag kommer hjem og forteller at han egentlig bare kunne blitt borte fra klassen for ingen merker at han er der eller ikke…???????

Jeg er usynlig, sa han…💔

Og da knuste hjerte mitt…

Når jeg er sterk og tøff og vakker.
Går rakt opp alle bakker.
Elsker du meg da?

Når du ser meg bruke min stemme for de svake, mot de slemme.
Elsker du meg da?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når du ser meg smile, ser meg stråle,
I all min motgang jeg må tåle.
Elsker du meg da?

Når du ser min nakne hud, full av arr og anger hvit og rud.
Elsk du meg da?

Når jeg ikke er på topp og har smerter i min kropp.
Elsker du meg da?

Når dagen min er grå og alt det såre utenpå.
Elsker du meg da?

Når rustningen er av og følelsene rå.
Når tvilen har satt spier og fått så.
Elsker du meg da?

Når du ser fasaden sprekker. Når tårer renner og stemmen knekker.
Elsker du meg da?

Når du vet at jeg er samensatt.
Som alle andre er, jeg er fylt med både mørke ting og mye som er bra.
Elsker du meg da?

Når du nå har kjent meg, det har gått tid og tiden viser alt var det kloke folk som sa…
Elsker du meg da?

Når du har sett meg sterk og sett meg svak. Men sminke på og uten, både trist og gla.
Elsker du meg da?

Kan du kjenne det, har jeg vært der for deg?
Kjære venn kan du si meg, er jeg god nok nå, kan vi videre i boken bla…

Kan du hviske det stille inn i natten.
Elsker du meg da?

Der er han du ser han, men du ser han egentlig ikke.
De går forbi uten å smile, vinke eller nikke.

Han er ikke en del av fotballaget han,
å spille håndball er desverre noe han ikke kan…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Han får ikke bli med når de er ute å sykler og leker. Han er ikke en del av en vennegjeng og får ikke bli med på rampestreker…

Han går i en klasse sammen med andre, men han er bare en ststist, alene ute å vandrer.

Jeg vet han er unik og ikke slik som dem!
Vet han aldri vil bli som en vanlig “venn”…

Og det gikk så fort fra å få bli med i bursdag til plutselig å bli usynelig og ikke bli invitert på no.
Han er jo som han er, men har de glemt at han er bare snill og god?

Jeg sitter her å kjenner på at jeg ikke har noen makt, at jeg er lei meg og skuffet men kjenner han forrakt?

Merker han at han ikke lengre er en av dem?
Merker han at hans mamma er hans eneste venn???

Jeg VET det, jeg VET det, jeg VET det så inderlig vell.
At sånn er jo livet!

Men det gjør vondt likevell…💔