mammantilenautist Min blogg handler om hvordan det er å være mamma til en liten gutt som blir utredet for autisme. Og utfordringene hverdagen bringer for oss alle ved å leve med et barn med denne diagnosen. Oppturer og nedturer og rett fra hjertet.

Alle sammen som leser min blogg vet at jeg elsker Oscar høyere enn himmelen.
Han er min øyesten, mitt lys i mørke, halve mitt hjerte og hele mitt univers!

Han er unik og nydelig.
Smart og morsom, rampete og gøyal.
Kreativ og oppfinnsom.
Snill og kontaktsøkende.
Nær og kjær…

Men han er også annerledes.

Vi har i helgen kost oss med gode venner på badeland. Vært på hytta å besøkt utvidet familie med ny familie.
Vi har gjort helt normale ting med helt normale folk. Men vi er ikke normale…

Det merkes mer og mer på kroppen ettersom Oscar blir større nå.

I badeland sitter jeg å kikker over skulderen, går meg runder, følger med. Han er med en BPA assistent men alikevell. Mine øyne er på han, mine tanker er med han, min konsentrasjon for han. Pause alene i badstuen. Hvor jeg lukker døren, tar inn varmen og stenger verden ute et lite kvarter. Akkurat det kvarteret kan alt gå til helvete men jeg gjemmer meg…bare bittelitt…

Tidligere i uken var det ansvarsgruppemøte. Det er et sånt møte kun vi foreldre som har disse annerledes barna må ha. Hvordan går det? Hva jobber vi med nå? Hva er fokus fremover?
Høres det kjent ut for deg kanskje?
Tenker du at; men det møtet har da jeg hatt med mitt eget barn 2 ganger i året også Line, det er jo bare oppfølging av eget barn det.
Og det kan du si på en måte, men er;
Legen.
BFT.
PPT.
HABU.
Boligen.
Ergoterapeut.
Spesialpedagog.
Og koordinator på skolen.
Også med på dine møter?

Er sakene deres for eksempel;
Hvor skal Oscar begynne på ungdomsskolen? Spesialgruppe? Hvor og når og hva?
Bør vi jobbe enda hardere med snakke maskin?
Kan han få slippe gymtimene med klassen nå for det blir for voldsomt og skremmende for Oscar?

For sånn er det for meg…
Og alt dette skal jeg ha svaret på. Helst med en gang.
Jeg skal vite fasit og jeg skal vite alt, helst alltid…

Jeg skal ringe ungdomsskoler her i kommunen som har spesialtilbud for å finne ut om det kan være noe for Oscar.
Han skal ikke gå sammen med de andre lengere. For de er snart 13 og han er fremdeles 3 inni hodet sitt…
Han skal gå på spesielle behov skolen.

På den ene skolen har de til og med et eget tilbud til konfirmanter sier koordinator. Det betyr at de kan få konfirmere seg “alene” borte fra de andre…
Hva er rett og hva er feil…
Han er han og han er ikke som dem men hvor går “grensa”?
Når skal han være med de andre og når skal han være med de “spesielle”?

Skal ha ha konfirmasjon?
Vil han det?
Skjønner han det?

Jo eldre han blir jo flere slike spørsmål og jo flere tanker og redsler for å ta feil valg fra mammaen…

Man blir vandt til mye, man får tykkere hud, lærer seg å stå i det. Men noen ting slutter man ikke å ta inn.

På Ferga på vei hjem for eksempel;
Ungene i bonus gjengen småkrangler, Odin har satt seg vekk fra gjengen for en mental pause, vi voksne sitter rundt i flokk og Oscar, kjære Oscar som elsker å kjøre båt, han laller og hopper og klatrer i sofaen, må se ut og må snu seg og lager høye lyder og stimmer.
Ingen i flokken bryr seg, han koser seg og ingen stusser. Så snur mor seg litt til høyre og ser rett i annsiktet på ei dame og hennes litt eldre sønn. De sitter å nistirrer med forvrengte annsiktsutrykk. Ingen tvil om hva de tenker og hvem de stirrer på…

Så vår “normale” flokk som gjør “normale” ting og har kost oss på hytta og kjører båt. Vi ble plutselig ikke så normale lengre…

Og jeg VET at dette er noe jeg/vi bare må leve med. Jeg VET at jeg må prøve å overse og ikke ta det inn. Jeg VET at det kommer tunge, vanskelige valg. Jeg VET at jeg må ta dem aleine…

Du er fantastisk Oscar, unik og nydelig.
Jeg vil gjøre alt i min makt for at du skal ha det bra!
Det de andre gjør det kan ikke du.
Det de andre er…
Det blir aldri deg…

I dag som mange andre dager gikk mine planer i en annen retning enn planlagt…
Oscar skulle være hjemme med noen mens jeg skulle bli med Odin på BUP på samtale.

Sånn ble det ikke.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Oscar måtte bli med oss, jeg fikk Odin inn og opp og på plass. Psykologen fikk også møte Oscar i 2 min før jeg og Oscar gikk ut og Odin måtte ta samtalen alene.

Å sitte med Oscar på et venterom i 1 time er helt uaktuelt så vi kjørte bort på City Syd for å slå ihjel litt tid mens Odin måtte være storgutt alene.

Apoteket først tenkte jeg. Oscar var utrolig urolig, hoppet, sprang, snek seg bort og lagde masse lyder…
Hun bak kassa himlet med øynene, mannen ved siden av kikket flere ganger bort på oss og mannen bak oss sto å ristet på hodet…

Endelig fått tak i medisin og Oscar spurter ut av apoteket, jeg trodde han ville kjøre rulletrapp litt men han gikk bestemt bort til handlevognene utenfor OBS og vise meg at han ville handle.
Klatrer opp i handlevognen og setter seg ned. STRÅLENDE fornøyd.

Og jeg begynner å traske, dytte og dra den tunge vogna og samle inn litt varer vi både trenger og ikke trenger like mye. Tenk at det er faktisk mindre jobb for meg å kjøre/dra han rundt i vogna om vi skulle hatt en trillekurv og han skulle gått selv…

Som oftest går han selv, vi jobber med det og han er flink til å høre etter men jeg må være PÅ hele tiden! Konstant fokus og følge med. Dette er litt lettere på nærbutikken som er meget mindre enn inne på svære Obs. Så akkurat denne dagen fikk han sitte i vogna.

Og da kommer det ei dame forbi, som STIRRET og ristet på hodet, himlet med øynene og sa; HERREGUD ALTSÅ!

Oscar snudde seg å så på meg med usikre øyne… Ja han både så, hørte og forsto at hun reagerte på han💔

Jeg ble sint, lei meg og vurderte i 10 sek å gå etter henne og si; Han har barneautisme og psykisk utviklingshemming altså! Men han er ikke blind og døv! Og det er ikke jeg heller!
Det er en GRUNN til at vi gjør som vi gjør…

Men jeg orker ikke…

Jeg går heller til kassa og betaler varene i selvutsjekk, snakker med Oscar og pakker og styrer, han får gi meg en og en vare som jeg sier navnet på og han gjenrar. Vi trener, vi øver og vi jobber.
Jeg snur meg til høyre og ser på 2 ansatte som også står å stirrer på oss og måper…
Jeg beit tårene i meg, nå var det nok!

Er vi virkelig så rare???
Er det virkelig nødvendig å oppføre seg sånn foran og til oss???

Den enete trøsten var mannen som hjalp meg å holde handlevognen i det jeg skulle løfte Oscar på over 70 kg ut av vognen. Jeg fikk ikke til forfra, måtte snu meg å ta han på ryggen. Da jeg snudde meg sto en mann å holdt vogna fast så det skulle bli lettere.
Tusen takk! Sa jeg.
Vet dere hva han sa?
Bare hyggelig ❤️ sa han!

Ikke blikk, ikke himling, ikke en kvass kommentar…

Vi ser dere!
Vi hører dere!
Vi oppfatter dere!
og vi bærer det med oss…💔

Skal vi slutte å synes vi da?
Slutte å gå på apoteket?
Slutte å bruke handlevognen for at jeg skal klare å ha nok energi til å ta vare på gutta resten av dagen uten å ha brukt meg opp på OBS?
Skal vi bare bli inne vi, bestille matvarer og medisin på døra?
Så dere kan slippe å se oss???
Slippe å få slike reaksjoner for at vi ikke er akkurat sånn som dere?

I dag var en dritt dag…

Men vi skal ut å gå tur vi nå, i nabolaget så får vi se hva resen av dagen bringer…

Det kunne vært verre. Men akkurat i dag var litt dritt💔😢

Jeg satt i et møte en en fagarbeider i systemet her for en liten stund tilbake.
Jeg skjønner du har det ikke lett Line men klarer du å kanskje forklare hva som er vanlig, så vi kan prøve å hjelpe deg?

Jeg lukket øynene, tok et dypt åndedrag og fortalte:

Livet mitt føles som en svømmetur, i havet. I kaldt vann med strøm…
Det er så tundt å svømme, men jeg er sterk og tidligere svømmer så jeg klarer det!

Strømmene gjør at jeg aldri kommer fremmover, men jeg gir meg ikke. For innimellom slipper de litt opp og det er litt lettere.

Men så er det sånn at det til stadighet kommer noen/noe og drar meg ned under vann! Noen ganger bare noen meter, noen ganger bare litt og noen ganger laaaaaaaaaaangt ned på dypet, i mørket.

Hver gang kommer jeg meg til overflaten igjen og får igjen pusten, rytmen på takene og flyten i strømmen…
Men jeg kommer aldri inn til land!

Jeg åpner øynene og ser på vedkommende som sitter ovenfor meg, personen har tårer i øynene…
Jeg vet ikke hva jeg skal si helt sier personen. Jeg forstår at du føler deg alene. Men… du har jo venner rundt deg og et støtteapparat? De hjelper vel, du snakker og deler med dem???

Jeg lukker øynene igjen.

Jeg svømmer…
Og jeg får livbøyer fra de nære rundt, de kommer i båter og kaster ut tau og livbøyer. Noen hopper i vannet og svømmer med meg i perioder.
Det hjelper, de holder motet mitt oppe!
De støtter og bistår og heier på meg.
Men de får meg ikke opp i båtene sin, havet holder meg fast.
Jeg kan ikke reddes,
jeg er låst,
fanget,
på evig svømmetur…

Men… sier vedkommende…

Men… svarer jeg tilbake.
Det er ikke gøy å svømme, det er ikke gøy med publikum, det er ikke gøy at de skal se meg, høre meg og ikke få til å redde meg. Jeg har ikke lyst til å snakke om det, jeg har ikke lyst til å se tårene i øynene deres når de ikke får meg opp i båten sin!
Jeg vil være normal…
Jeg vil ikke snakke om svømming, jeg vil snakke om ALT annet enn det…
Alt annet…

Men jeg må ta imot livbøyene for ellers drukner jeg… jeg vet det…
Og jeg tar de imot…

De vet, jeg vet at de vet og de vet at jeg vet at de vet…

Og så svømmer jeg videre.

Personen sitter igjen med tårer, denne gangen renner de… det pustes ut.
Og så får jeg en klem.

Det hjelper!
❤️

I helgen så var jeg å kjæresten på en mini tur der vi måtte kjøre en ferge.
Da kom vi inn på et tema jeg som oftest ikke snakker så høyt om om meg selv…

Jeg fortalte ikke før vi sto på fergeleiet at jeg egentlig er litt engstelig for å ta ferge…
Jeg vil helst vite hvor redningsvestene er, vil sitte oppe å speide rundt meg, for å se i hvilken retning jeg skal svømme om livbåtene ikke kommmer på vannet. Få på ungene vester, binde dem fast i meg og holde oss sammen. Alle skal reddes og alle skal reddes av MEG!

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Dette er jo kanskje ikke såååå fryktelig uvanlig tenker noen, at man har en beredskapsplan i fall noe skulle gå galt?
Kan jo være fint å ha tenkt igjennom sånt på forhånd for å unngå panikk?
Joa…
Det har jeg også tenkt.
I alle år.
I absolutt ALLE situasjoner…

Da du er i konstant beredskap blir det kanskje ikke lengre en styrke men en byrde…

Alltid i beredskap!

Ringer tlf, jeg er klar!
Jeg kaster meg rundt og stiller opp.
Jeg har en plan for alt, er klar for alt, er stressa for alt…
Inni meg.

Tlf ringer 08.30 en søndags morgen, det er boligen til Oscar. Jeg er allerede påkledd og på vei ned til sykehuset i hodet mitt, tenkt over at jeg har med medisinene mine i veska i tilfelle man blir der i dagesvis, som har skjedd før. Klar for å snakke med legene, klar med fødselsnr, sykdomshistorikk og klar for å evt ta en kamp om en viss lege dukker opp som jeg nekter å la komme i nærheten av Oscar…
Alt dette på 15 sekunder.
De trengte bare litt ekstra penger til en inngangsbillett.
Jeg; Lys våken og puls på 200…

Jeg får tlf fra skolen.
Jeg er klar, klar for å høre dårlige nyheter, klar for å røske på meg sko og spurte bortover om Odin har angstanfall…
Full fokus, puls på hundre og ørtoførti.
HVER gang skolen ringer.

Jeg går inn på et kjøpesenter.
Jeg vet hvor doen er i fall jeg får vondt i magen, jeg vet hvor nærmeste utgang er i fall brann. Jeg tviholder på veska i fall noen blir utagerende…
Stressa for folk, redd de skal se, blikket langt frem og planen klar om å komme meg fort inn og jækla fort ut!
Tanker konstant i spinn om alle ting som kan skje mens jeg er inne, vann i veska i fall heisen stopper,smertestillende i fall migreene. Klar for HLR om noen andre skulle falle om…

Jeg har ringt 113 såpass mange ganger nå at jeg kan det på rams, har kjørt ambulansen for mange ganger til å kun fylle 40 år i år…

Jeg kan sikkerhetsregla på flyet bedre enn flyvertinnene…
Men akkurat når jeg flyr klarer jeg å slappe av, for da har jeg lagt livet mitt 100% i noen andre sine hender og tenker som så at; styrter vi så dør vi…
En ekstrem situasjon der andre ofte er redde, der jeg bare har kapitulert…

Men fy farao så sliten hjernen min er.
Alt som kan skje med ungene, jeg har planer for det meste…
Oscar kan ikke snakke, jeg har blitt allergolog, gastro ekspert, ØNH lege og ernæringsfysiolog, tannlege og allmennlege, all rapped into one!
Har stålpeiling, stålkontroll…

Jeg er sliten…

Alltid i beredskap!
Alene om ansvaret, alene om planene, alene om tankene, redd for hva folk skal tenke om meg om jeg deler…
Redd for å virke, gal, koko, insane…
Redd for å ikke være perfekt.
Redd for å dele.
Redd dere skal le av meg.
Redd dere skal be meg ta meg sammen.
Redd dere ser ned på meg.
Redd for å bli glemt.
Redd for å ikke være god nok venn.
Redd for å ikke være god nok kjæreste.
Redd for å ikke være bra nok til å bli elsket, sett og inkludert.

Alltid i beredskap…
Følelsene godt pakket inn, støtte for alle andre,Line kjenner alle, men ingen kjenner Line.
Hvis man ikke føler, blir man ikke skuffa…
Men man blir jo skuffa.
Man har et hjerte og et behov for felleskap,vennskap og nærhet i en relasjon.
Jeg er bare et menneske.

Alltid i beredskap!

Men…

Jeg er sliten nå.

I dag sa jeg til Odin;
At når du blir stor,
må du huske å være varsom med dine ord.
For alt det du sier det setter spor,
Og hvordan de tolkes og hvordan de snor.

Husk å vær varsom og vennlig og grei.
Det er IKKE for at alle skal like deg.
Men det du sier blir lagret og husket.
Og du vet aldri om det deles med glede eller blir vridd og lusket.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Du har et ansvar for det du skal si,
Du bestemmer selv om det skal varme eller om det skal svi…

Og lov meg min kjære, min elskede venn.
Bruk aldri ord du hører mot andre igjen!
Har noen delt noe kjært eller sårt med deg, så kan du velge å være ond eller grei.

I mitt hvelv bor det mange hemmeligheter og tanker. Det er fortalt av folk i fortrolighet som så meg som sitt anker.
ALDRI vil jeg drømme om å slippe ut dem, som en vits eller forsvar, for å være faan eller være slem.

Uansett hva du velger å gjøre med mine.
Så sitter jeg trygt på ordene dine.

Selfølgeli er det vondt å se seg tilbake, på de som var før som man har måttet forlate.
Men fordet om man vokser i fra, fordet om man velger å dra, trenger man ikke å hate.

Og det er vondt å høre at det lurer å lusker, at dine innerste tanker blir hvisket i busker…
At historier som er mørke,intime og dine, blir brukt som sladder og underholdning for dem ovenfor sine.

Har du engang vært en bekjent eller venn. Kan du ikke være elskverdig nok til å holde på dem…?
Og vite at dine ord om meg de får liv når du snakker. De andre de sladrer og de sprer det og skakker…

Er jeg perfekt?
NEI lang derifra…
Men er det at jeg valgte å forlate å dra, nok til at du skal sette min verden i fyr og flamme?
Nok til å ønske å gjøre meg til skamme?

Husk at dine ord de kan gå begge veier…
Du kan velge å sverte, men også velge en seier…

Og i min verden er seieren den, du vil ikke høre et ord fra meg om dine hemligheter min gamle venn!

Er det så vanskelig å legge det vekk og tenke på det som var bra?
Tenke på stundene som gjorde deg glad…

Det er rart å lese mld fra gamle bekjente, som lovpriste deg opp og ned i mente…
Men som nå har valgt å stikke kniver i din rygg, kalle deg fæl,og ego og stygg?

Og er jeg bare snill og perfekt og vakker???
Nei langt der i fra det er mye som skakker…

Men jeg gjør det jeg kan for å være god og snill mot alle, trenger du meg står jeg klar for at du skal falle.

Husk at dine ord, de bestemmer hvordan du skal føle og tenke.
Du bestemmer om du lar dragen fly eller får båten til å senke…

Og hvis du vil snakke stygt og tenke fæle ting om meg?
Så skal du få lov til det min gamle venn.
Da finnes det ikke noe jeg kan gjøre for å få deg til å se og snu om på tanken igjen…
Men jeg håper de som står meg nære nå vil kunne si, at jeg er mild og omtenksom og jeg vil alle vel, og jeg håper du en dag vil klare dette selv;
For en gang i tiden så betydde du noe for meg.
Er det da så vanskelig å kunne si at;
Line jeg er/var glad for deg❤️

Visste du at sommerfuggelen er en av de sterkeste skapningene på jorden, sa jenta!
Jeg tenker du er som den❤️
Hun går i klassen til Odin og hadde laget dette armbåndet til meg…

Jeg har hørt historier om sommerfuggelen før men ikke nødvendigvis tenkt at den er noe jeg føler meg knyttet til.

Sommerfuggelen er først en larve og så går den inn i en kokong den må kjempe seg ut av. Dette må den gjøre helt på egenhånd, for får den hjelp vil ikke vingene være sterke nok til at den klarer å fly…Det vil si at den sliter seg ut og på veien blir den sterkere og sterkere og dersom den ikke dør i forsøket møter den verden med en styrke nok til å klare å fly…

Kan jeg relatere til dette???

Vel skal jeg være helt ærlig så er det vel kanskje noe av det som har truffet mest i løpet av årene, når folk har sammenlignet meg med både helgner og superhelter.

Jeg har vært i denne kokongen.
Også kalt livet mitt…
Jeg har kjempet kampene, jeg har stått i slagene, det ene etter det andre…
Ofte i mørket, ofte i blinde, ofte i redsel for om jeg i det hele tatt klarer mer. Jeg har valgt selv å ikke “bruke” de rundt meg for mye for jeg har vært redd…
Så redd for å bli avhengig av noen, så redd for at om noen hjelper meg vil jeg ikke klare å “fly” på egenhånd.
Og tenk når de ikke er der lengre, da blir jeg sittende på kvisten uten å vite hvordan jeg skal komme meg noe sted.

Jeg hadde en samtale med en dame i det kommunale hjelpesystemet denne uken om livet mitt, hva jeg har stått i og hva jeg fortsatt står i…
Hun sa; Det er mye Line…det er MYE!
Har du folk rund deg du kan gå til, prate med, få støtte fra???

Har jeg det???
Jo da, jeg har det.
MEN!!!
Jeg er så livredd for å trekke andre ned, jeg er så livredd for å være henne veninnen som folk tenker;
Fuck der kommer Negative Nelly!
Når jeg er rundt dem.

Jeg er så vandt til nære relasjoner og venner som svikter og stikker når jeg ikke er “bra nok” lengre. Når jeg ikke lengre er der for dem 100%…
Jeg er så vandt til at kjærligheten kommer med betingelser om at jeg må være, prestere, stille opp og gjøre. Ingen er glad i meg bare for at jeg er meg…

Når jeg i fjor på denne tiden satte meg selv først og ba om plass men også støtte, mistet jeg flere. Da jeg i et tidsrom ikke kunne være der for DEM, var jeg ikke bra nok lengre, jeg var ikke verdt å beholde når jeg ikke kunne yte.

Dette er ikke noe nytt, dette er livet mitt, jeg har alltid vært et service menneske.
Jeg skal gjøre ALT for deg så du har det bra for kun da er jeg verdig å bli elsket…

Dette sitter DYPT…
Ekstremt dypt…

Jeg kan ringe noen å dele litt, jeg kan spørre om hjelp litt. Men i hodet mitt fører jeg regnskap. Du hjalp meg med det, da må jeg passe på å gjøre noe tilbake, da må jeg passe på at du vet jeg er takknemlig, da må jeg huske på at jeg er skydlig deg noe.

Jeg kan ikke få uten å gi…

Og det er vennskap det, man gir og tar!

Men jeg sliter med å tørre å dele…
Jeg har delt litt med noen men da ble det for mye, for tungt, de ville ikke være en del av det…Det ble for stekt å ha med seg…

Men jeg har aldri bedt noen om noe som jeg ikke kunne gitt i retur!
Jeg har aldri bedt om ubetinget støtte og kjærlighet…
Jeg har stått i kampene selv, i sorgen selv, har de spurt har de delvis fått svar, men ingen har blitt invitert helt inn til å dele min verden og mine byrder med meg… Ingen! Noen sinne…Aldri…

Så når er man for mye?
Når skal man dele?
Når er man sommerfuggelen og når skal man stoppe?

Mange tanker, følelser og redsler…

Mange venner har seilt vekk.
Noen få er blitt igjen.

Forhold har vært luftspeilinger.
Man har valgt feil, stått i det for lenge, jobbet for noe som aldri har skulle vært. For det er det sommerfuggelen gjør, jobber, sliter, strever for å kunne fly.
Men skal man måtte jobbe for omtanke?

Jeg er en sommerfuggel!
Jeg har kjempet, jeg er sterkere, tøffere og modigere for kampene!

Men kan jeg nå fly ut i solen?
Og finne meg et trygt sted å lande, der det er varmt og trygt og omsorgsfult.
Kan jeg finne noen som orker at jeg deler? At jeg er sterk nok til å føy helt på egenhånd men som ønsker å fly med meg?

Jeg har sagt det tusen ganger før og jeg sier det igjen…

Jeg er din beste venn, din allierte, din ride og die!

Vil du være min?

❤️

Kan du si dem til jeg tror det selv?

Hvis du ser et bilde av meg.
Ser jeg snill ut, ser jeg tøff ut, ser jeg bra nok ut for deg?

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Du tror kanskje det, at jeg kan se alt dette selv?
Se det du kanskje ser,
men alt jeg ser;
er jeg bra nok likevell?

Du kan tenke, hun er da fornøyd med seg selv. Har god selvtillit, smiler stort, føler seg vel.
Hun legger ut bilder der hun smiler, det er da ingenting i henne som tviler?

Hun snakker ofte høy og kan både fjase og le. Har da vel ingen trøbbel med å hverken høres eller seees, det er da ingen tvil om det?

Du ser kanskje et pent fjes, en tynn kropp, et fint smil og annsikt stellet opp.
Du tenker kanskje, hun må da være fornøyd og føle seg på topp?

For hun har da sett ut mye verre før?
Var tykkere, sytggere, brydde seg ikke om at hun så ut som hun dør…

Og nå så er hun tynn og fin og smiler alltid bredt. Hun ler så høyt og står så sterkt, så modig har vi aldri sett…

Men er det modig når det meste bare er et skall?
Når du livredd går igjennom livet, angst for feil og fall.

Når du hele livet har fått høre du må være;
Du må være penere, du må være tynnere, du må være mer men mindre.
Det er en tung bør å bære.

Når du aldri før har turt å sluppet noen inn.
For du er så himla redd de skal slukke den siste gnisten din…

Hvis du en gang til må måtte lytte til de stemmer, som krituserer, snakker deg ned, stadig klager og de gremmer…

Alt en gjør kan fort bli feil.
Når du ser deg selv gjennom deres speil.
Da er du stygg, og feit og dum og alltid litt for masse.
Og denne tunge sekken med kritikk må du gå rundt å drasse.

Eller må og må tenker kanskje du?
Du kan jo sette den ned?
Og lytte til deg fine folk har å si?
Kan du være åpen for det?

Og gi slipp på de som skuffet deg, la de gå de som kunste deg når du så vidt slapp dem inn?
Snu din kappe litt og stille deg i en annen vind?

Jo det kan høres lett ut det, bare lytte til det fine og la all dritten gå.
Men desverre kjære venner det skal mer til enn som så…

For du må huske at kritikken startet for lenge, lenge siden…
Det er den som har fått feste seg i min lille viten.

Så om du sier nå;
Du er snill og fantastisk, du er smart og du er vakker…
Så går de ordene i krig med det som bor i meg, de krangler og de baksnakker.

Skal vi tro på dette nye?
Eller skal vi gå til det vi kjenner.
Gå til redsel og kritikk og et liv med falske kjærester og venner?
Skal vi ta inn kjærligheten og la solen på nytt få grye?

Og det kan være du kjenner at dette er urettferdig for deg?
At du nå skal måtte ta støyten for de som var der før?
Det må da være min egen jobb og slippe denne bør?
Du har da aldri vært noe annet enn forståelsesfull, snill og grei?

For det er da folk der ute som har det mye verre enn deg?
Herregud da Line, ta deg sammen, du kan da ikke kreve det av meg?

Og jeg er så redd for at det er det du skal tenke når jeg ber deg hjelpe meg!?!
Jeg er så redd, jeg skal bli for mye, at du rett og slett går lei…

For jeg er enda knust av årevis med knekk og kjeft og skjenn…
Og selv om jeg er sterk som få så trenger jeg deg min venn…

Kan du hjelpe meg til å ta det inn;
at jeg er god nok, snill og vakker?
Kan du hjelpe meg når du ser at livet og selvtilitten imot meg bakker?

Vil du være den som står her og bare vil meg vel?
Kan du si meg fine ting?
Kan du si dem til jeg tror dem selv?

💔

Limboland…

Desember…
Juleforberedelser…
Følelser…
Det er mye, livet er mye, jeg er mye…
Det første lyset er tent i adventstaken, huset er julepyntet, gaver er kjøpt og skal pakkes inn, radioen strømmer julemusikk. Man skal være spendt og glad og spre glede men;
Han er ikke her…

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Det er som å leve i et limboland:

Der man tviholder på det som er bra, helgen som var, det fine, de gode vennene, alt som nå går bra…
Problemer man har forsert og forhåpentligvis lagt bak seg for en stund. Folk har sviktet, venner har gått, forhold har raknet…
MEN nå er det over!
Og man kom sterkere utav dette også…

Man durer videre i superfart, man tar tak med begge hender og holder fast.
Man har hus, man har bil, man har mat og klær og til og med nok til gaver og kos…Man har minsten som har kommet seg opp av gropa, med masse hjelp og fremdeles vaklende, men vi er i god positiv driv fremmover.

Man har sluttet å rase ned i vekt, kroppen spiller litt mere på lag, det er lettere å spise og man sover igjen på natta…

Limboland…

Det å prøve å nyte freden,stillheten og roen, det “normale” livet uten å bli spist opp innvendig av dårlig samvittighet, for han er ikke her…

Han er i boligen. Det lengste oppholdet noen sinne, en hel uke skal han være der. Og det river, det tærer, det svir…

Limboland

Er det lov å være lettet, er det lov å slappe av, er det lov å bare være for man vet at man må være for han andre seinere i uka her… Er det lov å gi kroppen ro og pause før en anstrengelse? Er det lov å si at man er sliten nå?
Men at man alikevell ikke har noe annet valg enn å gå videre…
For toget går og man må bare feste beltet å bli med på turen…

Flyet landet da den siste diagnosen var på plass…Det smal og det raknet…
Jeg lot det slippe ut, jeg hylte og skrek og gråt og kjente at dette er så jævlig, jævlig urettferdig…
Hvorfor han, Hvorfor oss, Hvorfor meg?

Men flyet landet og toget går videre…
Med vissheten om hva slags baggasje man har ombord, det er den eneste forskjellen. Nå vet jeg helt sikkert hvilken rettning jeg må styre toget, hvilke spor jeg må velge for han…

Limboland…

Det å vite, det å kunne sette fokus, det å lande flyet og endelig få bekreftet det man allerede visste i hjertet sitt.
Å slippe å krangle med leger og fagfolk, å ha noe å vise til. SE HER! jeg hadde rett og jeg bestemmer veien nå. Lettelse over valgene som er tatt, lettelse over at man kan se tilbake og tenke at man har gjort noe riktig!

Sorgen…
At det siste fnugget med håp nå ble revet vekk…At uansett hvor hardt jeg jobber kan jeg intet gjøre, at dette er livet mitt for alltid. Det finnes ingen kur, ingen medisin, ingen hjelp…
Dette ble livet og sånn er det, til den dagen jeg dør!

Limboland…

Det å bli kjent med en ny, det å kjenne på gode følelser, å bli tatt vare på og være nær noen. Det å tørre å stole på noen igjen, det å håpe på noe nytt og bedre, dele av seg selv, de innerste tanker, gi kjærlighet og ta imot…å se noen se på meg og kjenne varmen i hjertet…

Redselen, redd for å si noe feil, gjøre noe feil, redd for at personen skal svikte som de andre, være utro, knuse mitt hjerte…redd for at de indre tankene mine blir for tunge, for mørke, for mye…

Limboland…

Skinne og vise seg fra sin beste side, sterk, kunskapsfull og vakker!
Lysene fra stjernene i vinuene, latter, musikk og sang, klemmer, gode venner, en ny og ukent som kanskje blir. Lov å føle glede, lov å føle lettelse, lov å føle kjærlighet!

Men å også måtte kjenne på redsel, frykt og dårlig samvittighet. Tørre å være seg selv og vise svake sider og håpe man alikevell er nok…Lov å være skuffa, lov å være sliten, svak og trenge omtanke, forståelse og kjærlighet for;

Han er ikke her…💔

Kjære venn;
Jeg skjønner du vil prøve,men du vil aldri helt forstå.
Den uroen, det vonde, den sorgen som bor inni meg fra nå…

Da du kom til var du en glede, var 2 streker på en pinne.
Men mammahjerter visste noe var galt, selv om det er smil man helst vil minne.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Og når jeg lå der og fikk se seg på en skjerm for første gang.
Burde gleden sprettet i være, hjertet fylt seg opp med sang…

Men vi fikk høre at min intuisjon nok desverre var på stell.
Det ble blodprøver og tester, det ble utralyder, eksperter og alt var ikke såre vell…

Men så kom du ut i verden med dunder og med brak, du pustet nesten ikke, var en hvit livløs liten sak.
Men så våknet du til live og hele verden etter dette, er fylt med mammas ønske om å bare gjøre det rette…

For du var knapt fylt 3 små år når du den første diagnosen fikk, det var sykehus og leger, psykologer og mange, mange tester og stikk.
Og så satt vi der i en stor flokk, og der så fikk vi diagnosen høre og etter den dagen skatt har livet vært en salig røre…

For fra første gang mamman din fikk høre hvem du var, var hun rett i kamp,tøff som få,hun var lynras, hun var snar!
For hun skulle skaffe alt til deg som kunne hjelpe deg på veien. Spesped og iop,sakkyndivurdering,BPA,hjelpestønad,
hjelpemidler,ja til og med den boblevegg greien…

Og hver en gang vi satt oss ned å hadde et nytt sånt møte, der alle var så rolige, imøtekommende og søte…
Der alle de “forsto” hvor tøft dette var for meg, å få flere diagnoser på papiret på din vei..
Så tok mor til våpen, hun gikk i kamp og søknadene ble flere, hun banet vei, hun krevde hjelp, hele veien måtte hun strveve!

For det viktigste i verden var at du skulle ha det bra, være den nydeligste fine du som alltid smiler og er glad…
Men i morgen er det siste møtet som skal være på mange år. Imorgen skjer den dagen som setter de dypeste sår!

For imorgen skal mamma få svaret om din siste diagnose,og forsøke å svelge denne uten å gå inn i en psykose…
Hvorfor tenker kanskje du, hun må da ha blitt vandt til dette?
Men nå er det ikke kamper igjen, ingen søknader, ingen ting å fokusere på utenom å sette…

Sette meg ned å ta dette tunge, vonde innover meg, og vit min kjære elskede hvor høyt jeg elsker deg!!!
Men mamma er så lei seg for du ble ikke sånn som hun ønsket du skulle bli…
Og uansett hvor mye jeg jobber, hvor mye jeg kjemper, hvor mye jeg ønsker, hvor mye jeg håper, har det ingenting å si…

Så denne gangen må jeg sette meg ned å ta inn denne sorgen, jeg må slippe ut skuffelsen, gråte og hyle og desverre rive ned hele “mammaersåinnmaritøff” borgen…
Og jeg gruer meg så, jeg føler meg så tom, så ekkel og så sliten…
Etter 7 år med kamper tror jeg aldri noen sinne jeg har følt meg så innmari liten…

Og jeg skjønner lille venn at hverken du eller de rundt oss de forstår…
For det har jo gått 7 år nå, nå er det vel på tide å slutte å være så sår?
Det virker nok rart for veldig mange, for de 7 årene har vært mektige og lange..

Men kjære venn når du ser meg i denne sorgen, knust sønder,knekt og rå, kan vi ikke bare bli enige om dette nå?
For jeg orker ikke forsvare og forklare, kan du ikke bare;
Vise støtte, vise omtanke,gi meg en klem og gi meg trøst?
For dette sorgen den er ikke bare bare, og hvem vet hvor lenge den vil vare, resten av livet kanskje, eller vil den slippe taket litt til neste høst???

Men alt jeg ber om er at du lytter og at du leser og at du tar inn det jeg sier nå!
For uansett hvor mye du ønsker;
Du vil aldri helt forstå…💔

Vil du elske meg da?

Når jeg smiler og ler er blid og glad,
Jeg er nok lett å like når alt er bra?

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Når jeg vitser og synger og gir deg en klem, og døren alltid står åpen for deg i mitt hjem…

Når jeg er positiv, sterk og har tid til å lytte, når jeg stiller opp for deg uten å forvente et bytte.

Når jeg tar telefonen og du kan gråte til meg, når jeg hører på dine problemer og er alltid forståelsesfull, snill og grei…

Da er jeg nok lettere å like, for jeg lytter forstår, selv om inni meg er det ofte mye jeg vil skrike…

Men jeg er så redd for å dele det med deg, de skumle, mørke sidene jeg hater så ved meg…

Mitt liv det er på utstilling er det noen som mener, for jeg legger ut bilder, jeg skriver og deler…

Dette er det noen som synes er fint og andre som ikke tåler, men det er ingen som vet om hvordan det faktisk er å gå i mine skosåler…

Du tror du vet, du tror at du kjenner, du tror du har innsikt, tror vi er gode venner…

Men det meste av det du får se det er litt tungt men stort sett bra, for åpner jeg den sorte boksen vil du elske meg da?

Hvis jeg snakker om det tunge om sjalusien og om sorgen…
Om hvordan livet kan være på innsiden av borgen.

Hvis jeg forteller om de dagene jeg egentlig vil vekk, hvor tankene om å fortsette dette livet stivner meg av skrekk…

Om redsler og byrder og følelsen av å drukne i sivet. Om stygge, vonde tanker om å stå i dette livet…

Jeg tørr ikke åpne, for jeg vil ikke såre deg. Jeg vil ikke se deg skuffet, påvirket eller tynget av det som ligger på innsiden av meg…

Jeg ror båten alene for at jeg skal slippe å vise… for det ligger mange tunge tanker bak dette stive gliset…

Og jeg vet og jeg hører at ingen er perfekte…Men deling for meg er for stygt og direkte.
For har jeg først sagt det kan jeg ikke ta ordene vekk, og tanken på å se deg bli skuffet, tynget og full av skrekk…

Og de sier at for å kunne knytte dype bånd sammen, må man åpne seg opp og vise hva som bor inni stammen…

Men vil du elske meg da?

De dagene der ting er tungt, jeg gråter og har det ikke bra?
Vil du tåle å høre om det jeg bærer inne, vil du ta min hånd og tåle sorgen og sinnet?

Vil du tåle mitt mørke, jeg er redd for å dele med deg.
For du kan da bestemme at jeg blir for mye for deg…

Vil du elske alt det stygge sammen med det fine? De dagene jeg ler, de dager jeg må grine…

For jeg kan være sterk og tøff og smart og snill når jeg viser bare overflaten, og det er fint og lett og morsomt og danse med meg nedover gaten.

Men så kommer tankene om dagene og tingene som ikke er så bra.
Vil du tåle de, vil du makte det,
Vil du elske meg da???