Alle sammen som leser min blogg vet at jeg elsker Oscar høyere enn himmelen.
Han er min øyesten, mitt lys i mørke, halve mitt hjerte og hele mitt univers!
Han er unik og nydelig.
Smart og morsom, rampete og gøyal.
Kreativ og oppfinnsom.
Snill og kontaktsøkende.
Nær og kjær…
Men han er også annerledes.
Vi har i helgen kost oss med gode venner på badeland. Vært på hytta å besøkt utvidet familie med ny familie.
Vi har gjort helt normale ting med helt normale folk. Men vi er ikke normale…
Det merkes mer og mer på kroppen ettersom Oscar blir større nå.
I badeland sitter jeg å kikker over skulderen, går meg runder, følger med. Han er med en BPA assistent men alikevell. Mine øyne er på han, mine tanker er med han, min konsentrasjon for han. Pause alene i badstuen. Hvor jeg lukker døren, tar inn varmen og stenger verden ute et lite kvarter. Akkurat det kvarteret kan alt gå til helvete men jeg gjemmer meg…bare bittelitt…
Tidligere i uken var det ansvarsgruppemøte. Det er et sånt møte kun vi foreldre som har disse annerledes barna må ha. Hvordan går det? Hva jobber vi med nå? Hva er fokus fremover?
Høres det kjent ut for deg kanskje?
Tenker du at; men det møtet har da jeg hatt med mitt eget barn 2 ganger i året også Line, det er jo bare oppfølging av eget barn det.
Og det kan du si på en måte, men er;
Legen.
BFT.
PPT.
HABU.
Boligen.
Ergoterapeut.
Spesialpedagog.
Og koordinator på skolen.
Også med på dine møter?
Er sakene deres for eksempel;
Hvor skal Oscar begynne på ungdomsskolen? Spesialgruppe? Hvor og når og hva?
Bør vi jobbe enda hardere med snakke maskin?
Kan han få slippe gymtimene med klassen nå for det blir for voldsomt og skremmende for Oscar?
For sånn er det for meg…
Og alt dette skal jeg ha svaret på. Helst med en gang.
Jeg skal vite fasit og jeg skal vite alt, helst alltid…
Jeg skal ringe ungdomsskoler her i kommunen som har spesialtilbud for å finne ut om det kan være noe for Oscar.
Han skal ikke gå sammen med de andre lengere. For de er snart 13 og han er fremdeles 3 inni hodet sitt…
Han skal gå på spesielle behov skolen.
På den ene skolen har de til og med et eget tilbud til konfirmanter sier koordinator. Det betyr at de kan få konfirmere seg “alene” borte fra de andre…
Hva er rett og hva er feil…
Han er han og han er ikke som dem men hvor går “grensa”?
Når skal han være med de andre og når skal han være med de “spesielle”?
Skal ha ha konfirmasjon?
Vil han det?
Skjønner han det?
Jo eldre han blir jo flere slike spørsmål og jo flere tanker og redsler for å ta feil valg fra mammaen…
Man blir vandt til mye, man får tykkere hud, lærer seg å stå i det. Men noen ting slutter man ikke å ta inn.
På Ferga på vei hjem for eksempel;
Ungene i bonus gjengen småkrangler, Odin har satt seg vekk fra gjengen for en mental pause, vi voksne sitter rundt i flokk og Oscar, kjære Oscar som elsker å kjøre båt, han laller og hopper og klatrer i sofaen, må se ut og må snu seg og lager høye lyder og stimmer.
Ingen i flokken bryr seg, han koser seg og ingen stusser. Så snur mor seg litt til høyre og ser rett i annsiktet på ei dame og hennes litt eldre sønn. De sitter å nistirrer med forvrengte annsiktsutrykk. Ingen tvil om hva de tenker og hvem de stirrer på…
Så vår “normale” flokk som gjør “normale” ting og har kost oss på hytta og kjører båt. Vi ble plutselig ikke så normale lengre…
Og jeg VET at dette er noe jeg/vi bare må leve med. Jeg VET at jeg må prøve å overse og ikke ta det inn. Jeg VET at det kommer tunge, vanskelige valg. Jeg VET at jeg må ta dem aleine…
Du er fantastisk Oscar, unik og nydelig.
Jeg vil gjøre alt i min makt for at du skal ha det bra!
Det de andre gjør det kan ikke du.
Det de andre er…
Det blir aldri deg…