Min historie om Barnevernet…

Jeg skriver min historie for barna mine er helt uskyldige oppi det hele. Og jeg velger å dele denne historien så andre skal vite hva de kan gjøre og hva de må passe på og følge med❤

Det har gått snart et år siden det hele startet. Snart et år, men sårene er like rå, angsten er like tilstede og marerittene like virkelige. Jeg våkner i vill panikk og må sjekke at ungene er her, hjemme hos meg, hos mamman deres som elsker dem høyere enn himmelen og ville gjort alt for dem begge to.
Jeg skjelver fremdeles når det kommer brev jeg ikke vet hva er, når skolen ringer blir jeg kvalm. Og så lenge det ikke er navn jeg har registrert i tlf til ulike helsetjenester så sliter jeg med å ta tlf…
Det sitter så jævelig i!
Det slipper ikke taket…
Selv om det er “over” nå…
Men jeg vil dele, for det kan hjelpe andre!

For snart et år siden sleit vi med at Oscar til stadighet fikk store kuler i hodet som sprakk opp og blødde. Vi ante ikke hvordan de oppsto eller når de ble påført. Jeg gikk til fastlegen, til Trondsletten og til sykehuset.
På sykehuset sa de i begynnelsen følgende;
“Han har jo autisme så dette er sikkert BARE en ny form for selvskading”
Min respons var;
“Min sønn selvskader KUN når han er plaget med noe, når han har ørebetennelse biter han seg i fingrene, når han har forstoppelse slår/trykker/klyper han seg i magen, så hvis han nå skaller seg i hodet kan det være han har vondt i hodet??? Kan han ha plager han ikke klarer å utrykke med ord??? Kan dere for eksempel utelukke at han har betennelse noe sted eller en hjernesvulst bare for at han har autisme???
Neeeeeei…det kunne de jo ikke vite helt sikkert da selfølgeli, men det kom til å bli ekstra vanskelig å utrede han pga autismen og den psykiske utviklingshemmingen han har…
JA! Men da får dere bare jobbe enda hardere da! Svarte jeg! Skann ungen fra topp til tå!
Jeg fornekter på ingen måte at han selvskader, men jeg vil vi skal utelukke en fysisk grunn før vi bare skylder på autismen hans!
Ok da! Var svaret…
Og vi fikk en slags form for oppfølgingsplan.
Men kulene fortsatte å komme og allergisjokkene kom…
Gi Paracet og Ibux sier de…
Jo men han får jo utslett i annsiktet av Ibux sier jeg, han blir urolig og det virker som det plager han mer enn det gjør godt…
Nei det går ikke ann får jeg til svar.
(Flere mnd etterpå var han til hudspesialist som sier det stikk motsatte!!!)
Men jeg fortsatte ikke med Ibux, jeg lyttet til mamma følelsen. Paracet ja. Og vi polstret rommet hans og gjorde flere andre tiltak.
Kulene kom sjeldnere og sjeldnere.
Og de fant ingen klar fysisk sammenheng gjennom MR og blodprøver. Men de kunne selfølgeli ikke utelukke, migrene eller klusterhodepine eller sånne ting.
Men vi skulle fortsette å komme inn hver gang han fikk en ny kul, så de kunne sjekke den, kartlegge den og evt ta prøve og ultralyd…

Og det gjorde vi den skjebnesvangre dagen i fjor sommer…
Vi var på sykehuset med en ny kul og fikk en ny lege da vår faste var på sommerferie.
Denne herremannen var av et annet kaliber, han lente seg bakover i stolen, la beina i kors på skrivepulten sin og hevder bestemt at;
Om ikke jeg kunne bekrefte eller BPA kunne bekrefte at Oscar slår seg selv i hodet. Måtte han gå ut i fra at “noen” slår han! Og siden jeg har aleneforsørger ansvar var denne “noen” mest nærliggende å tenke MEG!
DU! slår din sønn i hodet og river han i ørene så han blir blå…sier han mens han står å river seg selv i ørene for å vise meg…
(Oscar våknet plutselig en morgen med blått øre og var blå hele veien innover i øregangen, det viste seg å ha skjedd et sammenstøt i gymsalen på skolen, men det var ikke registrert som en hendelse, skade og jeg tenkte ikke mere over det den gang. Var selfølgeli hos fastlegen og fikk bekreftet at det nok har vært et traume mot hodet men at alt så ut til å være greit med skallen og trommehinnen og det virket ikke som han hadde hjernerystese…) Jeg var selfølgeli våken de neste tre nettene for å være helt sikker på at alt var ok…

Så denne arrogante herremannen som jobber på sykehuset fortsatte; JEG tror “noen” slår din sønn og kommer til å melde fra til Barnevernet.
Jeg ønsker at du sender meg alle bildene av hodeskadene hans og så vil vi strippe han nå og ta bilder av hele kroppen hans.
Jeg ble så satt ut og sjokkert at jeg gikk med på alt, selfølgeli gjorde jeg det for jeg har INGENTING å skjule! Jeg tenkte at dette måtte han bare innse at var feil og det måtte han jo forstå. Men når han spør meg hva jeg tenker svarer jeg;
Gjør det du føler du må du, men jeg slår ikke sønnen min…

Så dro vi hjem jeg og Oscar og jeg gråt og gråt og gråt den natta…
Dagen etter gikk jeg til fastlegen og knakk sammen. Jeg har verdens roligste og snilleste fastlege. Han kjenner oss ut og inn og tar oss alltid seriøst og vet alt om både meg og Oscar og Odin for den sak skyld…
Han er alltid rolig og kontrollert og lar seg sjelden stresse eller blir oppkavet av noe som helst…
Nå ble han forbannet! Skikkelig forbannet!
Men det var ingenting han kunne gjøre…
For legene på sykehuset har all makt…
Men han beroliget meg med at dette kom til å gå bra! Vi har støtte fra ALLE kanter! INGEN som har kontakt med oss som familie har noen sinne reagert på min rolle som mor og vi har jo BPA der hele tiden. Så dette kom til å gå bra! Husk på alle som støtter deg sa han;
Fastlegen
Trondsletten
Skolen
Barnehagen
PPT
BFT
Helsesøster
Skolesykepleier
Ergoterapeut
BFT Helse og Velferd
OG BPA!!!
Dette er over før du aner det!
At EN arrogant drittsekk ikke gidder å ta seg tiden til å konsultere med sine egne kollegaer som har fulgt dere i 2 mnd nå, eller ringe til meg eller til Trondsletten og heller sende bekymring til Barnevernet, nei det kom til å være over før det fikk begynt sa han!
De ringer jo meg og et par BPA og snakker med PPT som følger dere opp så er den saken ute av verden!

Men så feil kunne man ta!

For det var bare begynnelsen på vårt lille mareritt!

Det som også hører til historien er at guttenes far ble meldt til Barnevernet tidligere den sommeren og de kom i den forbindelse på hjemmebesøk til oss for å sjekke ståa og snakke litt med gutta. Men jeg hadde full foreldrerett for gutta og de hadde ikke vært hos sin far siden februar så der ble saken lagt på is, for de fikk ikke tak i barnefar og han hadde jo ikke samvær og de synes jeg gjorde en fortreffelig fin jobb som alenemor til to gutter med utfordringer. Så så lenge de ikke var hos far var de fornøyde med tingenes tilstand.

Så får jeg en tlf fra samme damene som nå var satt på saken min. Det var antydninger om “vold” fra en lege herremann ved Barn Mottak ved Sankt Olavs hospital. Og da måtte de starte en undersøkelses sak som de sa.
Jeg nevnte at de hadde jo vært her i sommer tidligere og da var jo alt; tipp, topp, tommel opp…
Men de sa at nå var det noe nytt og misstanke om vold og spesielt når det kom fra sykehuset MÅTTE de desverre ta seriøst og lage en sak på. Hadde det vært en nabo eller noe så hadde de latt det ligge sa hun…
Og siden du er aleneforsørger for både Oscar og Odin så oppretter vi sak på begge to og vil undersøke rundt dem begge…
Ja vel, tenkte jeg. Så må de det da. Men jeg er uskyldig og tenkte på det legen hadde sagt om alle som støttet oss og var egentlig ikke så bekymret, selv om dette var fryktelig ubehagelig. En uskyldig mor blir jo ikke dømt tenkte jeg.
Jeg ga dem en lang liste over navn jeg foreslo de kunne ringe.
PPT som følger opp Odin(som for tiden var/er under utredning hos BUP)
Alle navn på ALLE som følger opp Oscar.
Barnehagen, skolen og ikke minst BPA assistentene som vi har 40 timer i uka!
Er det noen som skulle ha reagert så er det vell en av de 10 vi har hatt inne eller har inne nå…
De skulle sende ut brev sa de…Det var “riktig saksgang”.
Ok tenkte jeg, da får det bare ta litt lengre tid da…
Men tre av de på lista har kontor vegg i vegg med dere da så ta en prat med de om at det kommer brev? Fastlegen og Trondsletten og BPA assistentene er informert om situasjonen og sitter å venter…

Så starter smørja;
De ville snakke med Odin og Oscar på skolen.
Helt greit for meg det.
De ville komme på hjemmebesøk.
Null problem.

Så spør jeg;
Hva slags erfaring har dere med barn som har utfordringer? Oscar har jo barneautisme og uspesifisert psykisk utviklingshemming og Odin er til utredning for Tourettes og ADHD.
Det hadde de lite erfaring med desverre.
Burde ikke noen andre kanskje ta saken da? Spurte jeg. Nei det var best at de som hadde kjennskap til oss fra før tok saken…

De hadde samtaler med Odin på skolen.

Men så ringte de å lurte på hvordan de skulle få kontakt med Oscar, for han kan jo ikke snakke…
Så jeg kom med forslaget om at de kunne dra på skolen å observere han en dag der og sammenligne oppførselen hans på skolen med sånn som han er hjemme evt da. For de skulle jo komme på hjemmebesøk også. Da fikk de se om han endret atferd eller sånn på skolen og hjemme.
Ja! Det var lurt ja! Svarte de…
(Ja det var lurt tenkte jeg i mitt stille sinn…Jesus hvordan skal dette gå???!!!???)

Så blir jeg oppringt for Odin har sagt noe under en av disse; “samtalene” med dem…
Han har sagt at jeg slår julenissen og han og at jeg kaster han ut i skogen med hufsa(mumitrollet? og store stygge mus(fra gruffalo filmen for de som ikke tok den)…
Og jeg blir innkalt til et møte.

Samme dag som den tlf kommer Odin hjem fra skolen. Han sitter i sofaen og vogger frem og tilbake og slår seg i hodet…
Jeg er dum sier han…
Jeg setter han i fanget mitt og trøster og spør hva som har skjedd…
Damene! Sier han. Jeg vil ikke snakke mer med de damene! De maser!!! Og får meg til å si feil ting…Jeg vil ikke snakke med dem mer mamma…
Jeg trøster han og beroliger med at barn kan få si det de vil og tenker og at det ikke er hans feil og det er ingenting som er farlig og at jeg elsker han over alt på jorden❤

Da kontakter jeg en advokat som blir med på neste møte med Barnevernet.
Det viser seg at de har hatt nesten 8 samtaler med Odin og han har sagt alt mulig rart mellom himmel og jord…
Jeg spør om hvem som har vært tilstede sammen med dem og Odin når de har snakket sammen.
Ingen svarer de. Odin hadde blitt spurt om han ville ha med læreren under praten og han hadde sagt; nei…
Han er 5 år! Sa jeg! Lar dere en gutt på 5 år, som også har tydelige utfordringer ta en slik avgjørelse? Og hvor er sikringen av det dere sitter å påstår at han har sagt. Ikke at jeg ikke tror på dere for jeg har absolutt ingen problemer med å tenke meg til at Odin har sagt alt dette og mere til. Men dette kommer fra den filmen og dette fra den filmen osv. Se filmene så vil dere forstå! Han er FEM år!!! Han skjønner jo ikke at det han sier, fantaserer om vil få konsekvenser…
Jo men de hadde forklart han at man ikke må lyve…
Han vet jo ikke hva det betyr å lyve! Svarer jeg…
Jo! For de hadde spurt om hvilken farge det var på M sin genser og da hadde Odin svart rød. Men hvis jeg hadde sagt den var grønn så hadde jeg ikke fortalt sannheten. Da hadde jeg løyet…
Slik hadde de forklart en gutt på 5 år hva en løgn var…

Jeg etterpurte brev og svar. De hadde fått inn noe…Hadde de kontaktet fastlegen? BPA? PPT kontakten til Odin? BUP???? nja…ikke alle…de ventet på svar…

Så kaller de inn til et nytt møte. Det var nemlig kommet inn en ny anonym bekymring fra hvem vet…og de måtte gå igjennom den også.
Denne var skrevet ut i fra hva en leser av bloggen mente om meg som mor og at alle tingene jeg skriver om i bloggen umulig kan stemme. Så mange “fæle” ting kan ikke skje bare “en” familie og vedkommende mente jeg måtte lide av en alvorlig form for munshousen by proxy…
Jeg hadde med en veninne på dette møtet og måtte rett og slett bare le av hele greia.
Jeg tenkte at denne vedkommende må leve et svært skjermet og godt liv og at de nok hadde funnet ut om jeg var alvorlig sinnslidende da jeg var innom DPS en tur etter skilsmissen…

Men de ville nå ha et Odin møte hjemme hos oss.
De hadde vært på skolen den samme dagen og snakket med Odin om at de kom på besøk i ettermiddag. Jeg synes det var litt spesielt at de gjorde en avtale med en 5 åring men sa at jeg skulle skrinlegge alle planer vi hadde den dagen jeg. For at de skulle få komme. Null stress…

Så ringer de når jeg kommer hjem.
De kunne ikke komme til oss alikevell, jeg og Odin måtte komme til dem. Og de ville snakke med han alene først og oss to sammen etterpå…
Dette satte Odin seg imot! Han skulle på ingen måte snakke med dem mere og iallefall ikke på noe kontor. Han var sur, tverr og vanskelig..

Men jeg måtte jo slepe han bortover til dem da. En avtale er en avtale. Og det møtet gikk raka vegen åt pipsvingen kan man si! Odin var ikke sammarbeids villig i det hele tatt. De to fra BV satt der som to statuer og bare stirret på meg. Odin var høyt og lavt og tydelig ubekvem…men nå orket jeg ikke mere!
Nå var det nok!
Jeg tar Odin i fanget og ber han forklare hva han mener når han sier jeg slår julenissen?
Han bare svarer at jeg slo julenissen som kom på julaften(som var far til ei veninne av han, men det visste jo ikke han. Men han kan selfølgeli avklare at han på ingen måte ble misshandlet på julaften…)
Odin begynner å kveile seg rundt han klyper meg og ler osv. Vil tydelig vekk fra situasjonen. Du må ikke si ting som ikke er sant Odin sier jeg. Det er alvorlig det. Du sier at jeg slår deg også. Hva mener du da?
Han snur seg og stirrer meg i fjeset; ja mamma! Du slår meg! Sånn her: sier han og slår seg med knyttneven i hodet og på siden av annsiket.
De to fra BV sperrer opp øynene og jeg rakner!!!
NÅ! må du slutte Odin! Mamma han aldri slått deg sånn! Det er ikke lov å lyve om sånt! Mamma kan komme i fengsel…Jeg er skikkelig streng i stemmen og hele kroppen skjelver…
Okai sier han, kan jeg gå å leke nå???

Damene styrter ut av rommet og igjen sitter jeg med nederlaget…Jeg reagerte, jeg ble sint…og så ser jeg kameraet oppe i hjørnet på rommet…verden spinner…
De er raskt tilbake, med ei dame til. Hun nye og ei av de andre geleider meg ut av rommet inn på et kontor. Odin blir igjen men ei av dem.
Og så starter forhøret!
Er det sånn som dette du er?
Reagerer du ofte sånn?
Blir du sint bestandig?
Nå har du ødelagt alt!
Du har ødelagt tillittsbåndet vi hadde knyttet til Odin…
Er han i sjokk nå eller er han vandt til å se mora si sånn som dette???!!!???
Jeg gråter og får stammet fram at han må da få en form for reaksjon når han sitter å lyver meg opp i annsiktet. Jeg er bare et menneske jeg også…jeg har følelser og reaksjoner…Han forstår jo ikke de fatale konsekvensene det kan ha at han sier slike ting som absolutt ikke er sant! Jeg ble slått som barn! Tror dere jeg turte å si det til noen eller? Tror dere jeg hadde turt å konfrontere min far sånn som Odin nettopp gjorde nå. Provoserende og oppsternasig!?! Jeg må jo reagere når han oppfører seg sånn eller???
Vi kan ikke sende han hjem med deg i dag! Sier de! Vi sender ikke en utrygg unge hjem med en foreldre! Så går de!

40 minutter går det….40 MINUTTER!!!
Alene på et rom…
Uten å få vite noe, høre noe…
Jeg kontakter BPA som er hjemme med Oscar og informerer om hva som skjer. Han vil komme å snakke fornuft i dem!
Jeg ber han vente…
Jeg prøver å kontakte advokaten men hun svarer ikke…
Jeg husker ikke resten…

Så kommer hun ene inn, hun jeg kjenner fra før.
Hvordan går det? Sier hun…
HVORDAN GÅR DET????? SKRIKER JEG INNE I HODET MITT!!! HBORDAN I HELVETE TROR DU DET GÅR!!!
Ikke så bra, får jeg stammet fram…hva skjer nå???
Nei nå har vi pratet med Odin og han vil hjem med mamma han nå. Han er ikke utrygg og vil hjem nå…
(NO SHIT! tenkte jeg. Selfølgeli vil han det, for dette er jo bare PISS og MØKK og fullastet på jordet…)
Men hvordan vil du ta imot han da?
Hva tenker du?
Jeg er bare glad vi får dra hjem, ingentingav dette er hans feil og jeg elsker ungen min!
Så vi drar hjem og spiser kveldsmat og leser bok som vanlig…
Ok…den var grei liksom.
MEN de kom til å ringe barnevernsvakta da, som kom til å ringe meg i kveld for å “høre hbordan det går”….

Jeg ringer søstra mi på vei hjem. Jeg skjønner at jeg trenger hjelp og støtte. Hun er der når vi kommer hjem 5 min etterpå…
Jeg holder maska så godt jeg kan til ungene er i seng og så knekker jeg sammen…
Helt og holdent…fullstendig sammenbrudd…
Søstra mi er der til jeg får roet meg igjen og går og legger meg…For imorgen er en ny dag…

Jeg klarer ikke å spise på 3 dager…
Jeg er helt i transe. Skvetter når det kommer biler på parketingen, blir livredd når det ringer på døra…når kommer de???
Når skjer det…

Jeg blir kalt inn til nytt møte i slutten av november. Advokaten er med! Der er det gjennomgang av alle svar og informasjon innhentet. Jeg er i en boble. Jeg klarer ikke å lese…
Advokaten setter dem til veggs;
Stiller kritiske spørsmål og pongterer feil i saksgang og undersøkelser…de svarer unnvikende og ofte ikke svar i det hele tatt…
De vil fortsette saken fram til mars…
Hva faan har de tenkt til å gjøre i mellomtiden? Har de snakket med skolen om dette? NEI…
Har de snakket med BPA assistentene? NEI…
Advokaten spør dem direkte ut;
Tror dere min klient slår barna sine?
For hvis dere faktisk misstenker det, krever jeg at dere anmelder henne til politiet NÅ! og vi drar ned og gjør dette under ordentlige forhør!
Jeg holdt på å dette av stolen, mistet pusten og fikk sjokk…
Så kjente jeg en hånd på låret under bordet og jeg pustet igjen…

Nei…vi tror ikke hun gjør det. Vi vil ikke anmelde….men Odin sier så mye rart…vi vet ikke hva vi skal tro…

Nei men så RING! BPA da sier jeg!
Og la BUP ta over!
Stoler dere ikke på at BUP sin kompetanse er bra nok? Kan ikke de som faktisk er eksperter på dette få lov til å ta over???
Så kan jeg signere på at dere får fult innsyn i alt de foretar seg…

Det ble forliket…de opprettet sak til mars men lovet å trekke seg ut og la BUP ta over…
Men de skulle ha fult innsyn…
Jeg la inn et siste krav;
Hvis BUP støtter oppom at Odin har en diagnose og bør utredes videre for dette og de mener det er grunnen til disse fantastiske historiene han forteller skal dere trekke dere ut og avslutte saken før jul!
Det var greit…

BUP kalte inn til oppsummetingsmøte rett før jul. De så en gutt som tydelig avviket fra “normen” og ønsket å utrede og behandle han(han har nå fått diagnosen ADHD, men fortsetter utredningen på flere områder).
Jeg var så lettet at jeg nesten fløy!
BUP ringte også til BV for å informere dem om det samme…
Jeg ringte BV samme dag og ville ha fatt i M for å få bekreftet saken deres som avsluttet.
Hun var opptatt og ringte tilbake dagen etter. Jeg var da på vei til sykehuset med Oscar. Han måtte haste opereres og ble lagt inn dagen etter. Og etter en dramatisk opplevelse under da narkosen skulle settes(Oscar fikk panikk og jeg måtte tviholde og betolige han) så satt jeg i gangen på sykehuset og ringte BV.
Hun forteller at de avslutter saken nå, at de “bekager” at det har vært så tungt for meg…Og at de tar kontakt igjen om barnefar plutselig skulle ønske samvær med gutta…

Jeg la på…
Og så gråt jeg…
Gråt og gråt og gråt…
Og tok meg sammen…
Så kom det en diger, biker fyr(som hadde ligget på en benk litt lengre nede i gangen, men jeg ikke så pga jeg satt rett ved en vann dispenser😂) bort og lurte på om det gikk bra eller???
Jeg snufset fram et; joa det går greit altså…
Kunne sikkert vært værre…
Han klappet meg på skulderen litt før han tuslet videre og så ble jeg hentet av legen for Oscar var ferdig…
Og det er en helt annen historie…

Brevet kom i slutten av januar fra BV om at saken nå var avsluttet…

Så…
Nå på mandag fikk Odin diagnosen sin og jeg var i kontakt med PPT rådgiver som følger opp han. Hun ringte og ville vite litt mer om hvordan det gikk osv…så kommer vi inn på dette med BV saken osv…
UNNSKYLD! Hva sier du??? Sier hun…
Dette har hun ikke hørt noe som helst om!
HÆÆÆÆ! sier jeg! Har de ikke kontaktet deg??? Når dette foregikk…

Nei det hadde de ikke!
Så går hun inn og ser at joda de hadde sendt en slags mail…men den hadde hun aldri sett og iallefall ikke svart på…og de hadde ikke fulgt opp å få informasjon fra henne!

Det var jeg som til slutt tvang dem å ringe BPA assistentene…

Jeg har fått utallige unnskyldninger fra ulike leger som følger opp Oscar som har fått med seg dette. De er rystet og lei seg over Det vi har vært igjennom. De deler på ingen måte synet eller bekymringene til mr.verdensmester lege fra barn mottak. Og de synes det er tragisk at en allerede så belastet familie skal få ekstra belastning oppå det hele…Alle har vist forståelse og hensyn og beklaget. Men ikke han som startet det hele…

Så nå sitter jeg her å lurer da…
Hva var det egentlig som skjedde her???
Hvordan kunne dette skje???
Og hvem er ansvarlig for at det nå ligger en helt ugyldig sak i min mappe hos barnevernet???
Hva gjør jeg nå???
For dette har satt dype arr i sjela mi…
💔

6 kommentarer
    1. Jeg tenker at du bør skrive en rapport/klage på denne sykehuslegen til fylkeslegen. BV bør til Fylkesmannen/Statsforvalteren. La advokaten ta disse to oppgavene, kjapt!

      1. Desverre er det sånn at leger på sykehuset er meget beskyttet av systemet. De lan opptre som de vil uten at de har noen de må svare ovenfor. Hvis denne legen mener selv han handlet riktig vil det ikke hjelpe at 10 andre leger er uenige med han desverre…
        Sånn er systemet her i Norge.
        Han er en tosk, MEN i denne saken er det BV som virkelig har begått den store feilen og ikke gjort jobben sin riktig…

    2. Nb. BV bør klages inn til Statsforvalteren, nye tittelen til Fylkesmannen. De har ikke lov til å holde på slik.

    3. Jeg synes det er mye på denne bloggen som virker for ekstremt til at det kan være mulig. Så må vi huske at det er to sider av en sak. Legene bør heller varsle en gang for mye enn en for lite, og denne legen har kun gjort jobben sin. Så må man heller spørre om ikke barnevernet burde kontaktet fastlege eller noen som kjenner dere tidligere i prosessen. Vet ikke hvordan dette foregår til vanlig, men er helt sikker på at det på generell basis er færre varsler til barnevernet enn det burde vært. Det er egne ansvarlige på sykehuset som er involvert i disse prosessene, så jeg synes det er feil å legge skyld på lege som varslet. Det er jo gjort i barnets beste, selv om du føler deg tråkket på. Sett utenfra synes jeg du roper ganske høyt om ganske mye, selv om man skulle tro du hadde nok meg egne husvegger. (f ex eksmann, egen familie/foreldre, omsorgsbolig ved dere osv). Er ikke i tvil om at du gjør en god jobb som mamma, men alt sett utenfra er jeg ikke like sjokkert over denne meldingen som jeg skjønner du er…

      1. Hei Mona.
        Jeg tenker at du er heldig å nok lever et skjermet liv siden du tenker at hendelsene i livene våre er for ekstreme til å være sant.
        Det viser også at du ikke kjenner oss eller er nært på oss. Jeg har ingen problemer med å forstå at folk som ikke har like mange utfordringer som oss synes dette kan virke voldsomt. Jeg har derimot støtte fra assistentene som jobber her i tillegg til familien vår og ulike leger som kan bekrefte at alt jeg skriver om er sant som dagen er lang…
        Jeg er også enig i at det nok er for få saker som blir meldt til BV og at leger heller bør varsle en gang for mye enn en gang for lite…Det jeg ikke er enig i er at det er systemer for melding i sykehussystemet. Denne legen handlet alene, uten å konsultere de som behandler min sønn fast ved sykehuset eller spesialisthelsetjenesten han er en del av eller fastlegen som kjenner han svært godt.
        Gutten er 8 år og har vært hos utallige leger og er fulgt opp over mange år av spesialisthelsetjenesten OG vi har BPA assistener som jobber her hver dag.
        Ingen har tvilt på mine evner som mor tidligere og det er fint å lese at ikke du heller gjør det.
        Jeg er enig i at det er BV som her har begått en stor feil.
        Det jeg synes er trist med det du skriver er at du sier jeg “roper høyt” om ganske mye og at du ikke er sjokkert over at meldingen kom.
        Det synes jeg er en stygg ting av deg å skrive. Det gjør at du setter meg og andre foreldre som opplever det samme i en skam posisjon. Du kritiserer meg for at jeg snakker åpent og ærlig om tøffe temaer som desverre mange står i og ikke tørr å snakke om, nettopp fordi de er redd for å bli hetset og skambelagte av uteforstående…
        Det er trist…
        For da vil ikke andre tørre å stå fram å fortelle sine historier, når de blir hengt ut av sånne som deg som du selv skriver “ser ting utenifra”…
        Det at jeg tørr å dele og snakke om dette har hjulpet foreldre i samme siutasjoner gjennom tunge stunder, hvor alle sitter i hver sin kjeller og føler på den mørke kappen av skam det er å bli meldt til BV og å bli dømt av de uteforstående som ser det fra utsiden. Det er en enorm psykisk påkjenning for svært mange💔🥺 Det synes jeg du skal tenke på Mona…
        Du er selfølgeli i din fulle rett til å mene hva du vil om meg og det jeg deler, men det du velger å kommentere vil skremme de som ikke er tøffe nok enda lengre ned i kjelleren…💔

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg