Ja bokstavelig talt faktisk. Så nå ligger jeg med smerter og et øye som føles som det skal poppe ut av hodet mitt hvert sekund. Men blogge det må man ??

Tipper jeg berga for hjernerystelse da for jeg har ikke kastet opp eller sånn, bare vært litt svimmel og hatt/har jævelig vondt… 

Så da, kanskje dere vil høre hvordan jeg gikk henn å ble seende ut som en bokser i ansiktet. 

Jo slik gikk det til. Jeg hentet gutta aleine i dag da mannen min var opptatt med å hjelpe sin søster med å flytte. Og i og med at Oscar var våken store deler av natta og vi hadde fått legetime for å sjekke at ting var ok, var mor relativt sliten og trøtt. 

Oscar er heldigvis kvitt ørebetennelsen han har slitt med i snart to uker, så det var bra. Men vi fikk også vite at han er bærer av cøliaki genet og må føles opp og følges med i forhold til dette. Men, men en relativt liten bekymring det i det store bildet. 

Oscar hadde ikke sovet i dag på dagen heller så han var også ganske trøtt. Mens Lillebror var i knallform. 

Oscar ville opp i 2 etg for å hoppe og base i senga og i og med at han ikke kan være alene i det hele tatt ble jeg og Odin med som vanlig. Det hele gikk strålende som det pleier, Odin brukte meg som hoppeslott og Oscar gjemte deg under dyna og koste seg med litt hopping og tulling. Så ble det tydeligvis litt for mye fokus på Odin ifølge Oscar for mens Odin satt på magen min og lo og sang(etter mange klemmer og susser) stiller Oscar seg på alle fire og letter med armene så han står på bare knær og med et hammerslag med sitt eget hode skaller han meg rett i øyenbrynet… 

Jeg så stjerner og ville først både besvime og spy. Men jeg tvang meg selv til å ikke dette bort. Jeg var jo alene med to små unger. Istedenfor kom det noen ukontrollerte hyl fra meg og gråten var ikke til å stanse….. 

Det var så vondt at dere aner der ikke. Jeg kjente straks en kul, som jeg så to minutter etterpå vokse ut over øyet mitt og det var vanskelig å holde det åpent. Men jeg var mest redd for min stakkars Oscar. 

Hvordan hadde det gått med han? Han har jo så sinnsykt høy smerteterskel og jeg ante jo ikke hvor han traff med sitt hode. Det gikk heldigvis bra med Oscar, et lite blåmerke midt i panna er det han sitter igjen med. HELDIGVIS!!! 

Men mor skal definitivt være mer forsiktig framover og passe bedre på. Men dette er livet med en autist på 4 år som plutselig ble sjalu. Heldigvis var det mor som ble blå og ikke Lillebror, men det viser jo bare at de to ikke kan være alene samme et sekund. Hadde Oscar gjort dette på Odin er det jo umulig å si hva som kunne ha skjedd…. Men at det hadde vært svært met alvorlig forstår nok hvem som helst….

Så der ble enda en bekymring langt til på lista over bekymringer mor må tenke på hver dag, hvert sekund…