Prinsessen som ingen kunne målbinde…

Det var en gang i et land langt, langt borte at det bodde en prinsesse. Hun var en snarrådig prinsesse, som hadde gått mange år på skolen og likte å lære nye ting. Hun likte også å lære bort ting hun kunne og det å hjelpe andre sto hennes hjerte svært nært. 

Prinsessen var veldig glad i mennesker og hun likte godt å være sosial. Hun var også svært flink til å snakke og folk trivdes i hennes selskap. 

Prinsessen lærte tidlig i livet at det ikke var så klokt å rope for høyt om ting hun mente og følte. Hun hadde meninger men var veldig dyktig til å “pakke inn” argumentene sine for å unngå å tråkke noen på tærne. Trodde hun… 

I og med at prinsessen var flink til å ordlegge seg og også flink til å formulere seg. Var hun også flink til å overbevise folk om at hun hadde rett i sine meninger. Noe som kunne være både positivt og negativt. 

Prinsessen innså ikke ofte nok at måten hun pratet på kunne fornærme enkelte. Hun mente aldri å være slem eller å overkjøre noen. Men siden hun snakket både høyt og mye var det flere som ikke likte denne prinsessen så mye.

Mange rundt henne hadde foretrukket en prinsesse som bare smilte og gikk i et med tapeten. Slik var ikke denne prinsessen skrudd sammen og det førte med seg mye negativitet rundt henne. 

Folk i landsbyen likte å snakke nedsettende om prinsessen. De mente hun var dum,  uklok, frampå og arrogant. De snakket mest negativt bak hennes rygg men etter en liten tur på kroa en sein kveld kunne sannheten komme for en dag og de kunne si svært nedsettende ting direkte til prinsessen. 

Sakte men sikkert brøt dette prinsessen ned, hun ble stillere og stillere og unnlot å oppsøke sosiale sammenkomster i landsbyen der hun bodde. Hun begynte å tro på det de andre sa, at hun var dum, arrogant og rett og slett ikke var verdt noe og at hun burde holde meningene sine for seg selv. For selv om hun var prinsesse var hun slettes ikke mere verdt enn dem. Heller motsatt mente de. 

De kunne ofte minne henne på hvor lite erfaring hun hadde med livet og hvor mye mer de kunne og visste. Prinsessen hadde ikke fortalt dem om de tøffe takene hun hadde hatt i livet sitt. Istedenfor hadde hun hatt fokus på å vise fram sine sterke sider og hvor flink og smart hun var. 

Til slutt ble prinsessen nesten taus. Hun sa så lite hun kunne og hun bukket og skrapet for de hun mente var “over” henne og prøvde på denne måten å komme inn i varmen i landsbyen igjen. 

Prinsessen hadde så en opplevelse i livet sitt som førte til at det ble umulig for henne og kongefamilien å være usynlige. Prinsessen sto nå ovenfor et valg…Skulle hun jobbe enda hardere for at hun og familien sin ble usynlige eller skulle hun legge landsbybeboerne bak seg og heve seg over dem? 

Hun hadde nå brukt årevis på å prøve å få dem til å like henne, respektere henne og ikke minst elske henne igjen. Men det sto på stedet hvil… 

Prinsessen måtte finne stemmen sin igjen. Hun begynte forsiktig og sakte men sikkert fant hun igjen stemmen sin, gløden sin og viljen sin. 

Hun skrev og skrev og skrev og positiviteten hun nå fikk i retur løftet henne opp og fram. Hun var igjen trygg på seg selv og sine meninger. Hun støttet andre i samme situasjon og hjalp alle som hadde behov for henne. 

Heldigvis for de som trengte at prinsessen hjalp dem i landsbyen var hun prinsessen som ingen kunne målbinde… 💖 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg