Hvem bestemmer hvor lenge en sorg kan vare?

 

Jeg sitter her i sofaen å tenker litte grann. På min lille sønn på snart fire som ikke er som alle andre. Han har barne autisme! 

Og det gjør vondt. Det gjør vondt hver dag. Ikke hvert minutt. For vi har fine dager og vi gleder oss over hvert minste lille fremskritt han har. Men så ser jeg på broren som snakker og forklarer og passer på storebror og så slår det meg. Pang! Og så blir man kvalm i magen og tårene presser på og man kjenner alle bekymringene kommer krypende. 

Det skulle ha vært motsatt. Storebror skulle ha vært sjef og bestemt og passet på og snakket osv. Men det ble ikke sånn. Og innimellom så føles det så forferdelig urettferdig. Hvorfor oss liksom? Hvorfor han? Hva gjorde jeg galt? 

En lege på Sankt Olavs sa en gang da vi var innlagt da de trodde Oscar hadde svulst på hjernen, hun sa; dere har bare trukket feil lodd. Dere har lov til å sørge over det som aldri ble. 

Men forskjellen på en sorg der noen dør og en sorg over annerledeshet er at sorgen vår er for evig på en måte. Missforstå meg rett nå da. For jeg er ikke i “sorg” hele tiden og jeg er lykkelig og glad og ikke deprimert eller sånn… 

Men hver gang jeg opplever ting med andre barn som vi “skulle ha opplevd” eller utvikling som “skulle ha vært slik” hos Oscar også. Stikker det. Det gjør vondt og det er trist. Men hvor lenge skal dette vare? 

Mange tror at man kan “tenke seg glad” at om man kun fokuserer på det positive så vil det negative forsvinne. Kanskje de har rett. Men jeg fokuserer på positive ting hver dag og jeg sier dem høyt.

Tenk så heldig jeg er som har to så nydelige gutter. Noen kan ikke få barn og jeg har vært så heldig å få to! 

Tenk så heldig jeg er som har to gutter som er glade i mat og vil spise. Mange barn er sære i matveien og vil ikke spise omtrent noe som helst.

Tenk så heldig jeg er som har to gutter som kan gå, så og bevege seg på egenhånd. Det er mange som sitter i rullestol osv. 

Tenk, tenk, tenk! 

Men så ser jeg gutta i barnehagen som er fire år og de snakker og de hilser og de leker med hverandre. De er oppservante og lekne og følger med. De kan si hva de vil og ikke vil og de er tilstede. Da stikker det i magen og jeg kjenner bølgene av sorgen slå innover hjertet. Og denne sorgen vil følge meg uansett hvor gammel Oscar blir. For Oscar har autisme og det gjør at han aldri vil bli som de andre.

Tankene om fremtiden er store og tunge og mørke. Kanskje det vil endre seg. Men hvem har bestemt hvor lenge man får lov til å sørge og hvem var det som fant ut at det bare er å tenke seg lykkelig. 

Alle foreldre har bekymringer iforhold til barna sine. Det er bare at mine bekymringer er annerledes og vanskeligere å lage planer av. Så om jeg sørger litt nå og da. Bær over med meg. Støtt meg, trøst meg og vær tilstede. 

Jeg vil gråte med deg sang Bjørn Eidsvåg og det synes jeg var fint sagt. For gjennom at dere gråter med meg får jeg aksept for sorgen. Det betyr ikke at dere tillater meg å være deprimert men at dere ser at denne sorgen bærer jeg på veiene av alt som ikke ble sluk det var tenkt. På grunn av at jeg trakk feil lodd i livet. 

La meg få sørge. For hvem har bestemt hvor lenge en sorg skal få lov til å vare? 

7 kommentarer
    1. Jeg skriver ofte om denne sorgen. Så ofte at jeg er redd at andre kan bli lei av det, at de tror at jeg bare syter og hele tiden er lei meg. Men det er jo ikke slik. Men jeg tror faktisk at den sorgen blir vi å ha for resten av livet. Det føles slik. Jeg forstår deg så godt, fikk tårer i øynene når jeg leste innlegget ditt. Men som jeg skrev her om dagen så har vi flere gleder, for vi forventer ikke så mye av de. Så de små skrittene som andre tar for gitt, jubler vi over. Klem til deg fra meg.

    2. Meget bra skrevet. Jeg gjenkjenner mye av det du skriver om. Selv om man blir mer og mer realistisk og setter stor pris på små ting men det er ikke alltid så lett når man blir minnet om forskjeller i hverdagen. Den lille engelen er heldig å ha en mor som deg. Stå på og ting vil bli bedre og lettere med tiden.
      Stor klem

    3. Tusen takk for gode ord Shahram:) Du er også en fantastisk far som kjemper for den nydelige datteren din og hun er heldig som har deg! Sorgen er der nok uansett men de små gledene blir så så mye større for oss også??

    4. Sorgen er din. Den er din til å eie, leve med, skyve fra deg og erkjenne. Hvor lenge, når og hvordan er det kun du som bestemmer . En sorg er den samme uansett om man har mistet et barn eller har et barn med ekstra utfordringer. Vi sørger over det samme . Det som ikke ble slik som det skulle, glede og fremtid som ikke er alle forunt. Jeg mistet min sønn for 5 år siden. Jeg brukte bloggen jeg hadde den gang til å sørge . Men jeg hadde også gode dager, og da skrev jeg om dem 🙂 skriv det som ligger ditt hjerte nærmest . Bloggen er også din ;). Klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg