Det var en gang en konge som bodde i et kongerike langt, langt borte. Helt fra han var ganske liten og selv om han hadde både dronninger og andre konger som søsken, hadde foreldrene hans plassert han på en relativt høy hest. Det var ikke engang han som skulle ta over tronen men kongeparet gav allikevel denne kongen den høyeste hesten.

Kongen trivdes på den høye hesten sin. Fra den hadde han god oversikt og alle så opp til han. Ha hadde flere venner som også var glade i å ri. Og de hadde også ganske høye hester men kongens hest var og ble den høyeste. 

Kongen var svært vakker og det var mange som likte han av den grunn. Han var også smart og flink til å snakke. Han hadde gått på kongeskole og mente selv han var en av de beste kongene dette landet hadde å by på. Han hadde god selvtillit og synes han gjorde en god figur som konge.  Og hver gang noen sa noe pent til kongen vokste hesten litt…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Kongen hadde også sterke meninger og likte å utrykke dem og hver gang han kom med en mening eller formaning vokste hesten hans litt til…

Kongen var nå så høyt over de andre at han ikke lengre klarte å se ansiktene til sine venner og undersåtter. Bare toppen på hodene deres. Og kongen var lykkelig for at hesten hans var den høyeste i landet og ingen nådde opp til hans standard. Og kongens taler ble stadig lengre og stadig fylt med sterke meninger om hvordan folk burde leve, arbeide, å tenke. Ingen var så viktig som han på den høye hesten sin. Ingen var like vakker og ingen var like smart og ingen visste bedre enn kongen. 

Og hesten vokste. Til slutt ble hesten så høy at folk ikke lengre hørte hva kongen sa…Men kongen levde lykkelig i alle sine dager og fortsatte å holde taler og formane,  for kongen var nå så høyt opp i skyene at han ikke så noen andre enn seg selv, sin egen hest og sitt luftslott…