Oscar er født i slutten av mars for snart fire år siden. Han snakker fremdeles ikke. Han prøver å snakke virker det som men han får det liksom ikke ut. Han peker på ting og det kommer noen lyder/stavelser og er vi heldige kan noen lyder stemme. Men som oftest ikke…

Vi har blitt beroliget fra de fleste instanser om at de aller fleste autister snakker innen de er fem år. Men ingen har sagt noe som helst om framgangsmåte og hvordan utviklingen foregikk. Var det sånn at ungene plutselig våknet opp en dag og snakket liksom. Tviler på det, men jeg aner jo faktisk ikke! 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Oscar er snart fire og det går sakte og både han og vi blir stadig mer frustrerte da han får en sterkere vilje og sterkere meninger men vi forstår han ikke. Det er mye gråt og frustrasjon om dagen og det tar på både han, oss og lillebror. 

Oscar har en lang periode nå sovet relativt greit. Så den siste uka har det vært en nedgang. Mye våken på natta og tuller. Men mor har en ekkel magefølelse. Han har vært litt løs i magen. Men det har jo vært flere virus som har gått. Jeg føler det er noe mer enn det. Jeg har jo glutenallergi og nå kjenner jeg at det er på tide å få sjekket opp dette. Bare om så for å utelukke. 

Jeg vil ta han med til legen for en sjekk. Han har vært forkjølet en stund og har en ekkel hoste. Men ingen feber. 

MEN her kommer det som det er så vanskelig å få legen og folk generelt til å forstå. Oscar kan ikke snakke! Når legen spør meg hva jeg tenker som er galt… JEG VET IKKE! HAN KAN IKKE FORTELLE MEG DET! HAN KAN IKKE SNAKKE!!! 

Og så blir man møtt med himling med øynene og “hønrmor” kommentarer. Men det er grusomt å legge seg om kvelden å høre hosting og fjerting og ikke vite om han har vondt i halsen eller magen eller hvor som helst. Det er ikke til å holde ut. Jeg har en på to år som kan si: Odin har aua i hodet mamma. Eller hvor som helst. Eller bare gråter og sier aua når han hoster. Da VET jeg hva jeg skal forholde meg til. Men Oscar gjør ikke det og det er veldig tyngende psykisk å gå å bekymre seg for at han ikke skal ha det bra. 

Man kan jo ikke tenke sånn tenker sikkert flere men det er døren ikke lett å styre tankene og følelsene sine skal jeg si dere. 

Så da får man trekke på seg tøffis buksene og sette på seg; Jeg gir faan i hva du tenker om meg trynet sitt… 

Dra til legen å få dem til å undersøke han fra topp til tå. Og finner de ingenting så et det jo ingenting i hele verden som er bedre enn det. Da er det bare en annen grunn til at han ikke vil sove om dagen. Men da kan jeg iallefall sove litt bedre på natta når jeg vet med litt større sikkerhet at han ikke har smerter nor sted. Og så kan jeg betale til Gud og øvre makter om at han snart får et slags språk så vi kan forstå han…

Men for nå må jeg bare følge mamma’s magefølelse