Jeg ligger her å hører på pusten din. Og tenker i mitt stille sinn at du er så fin.

Du åler deg rundt og smokken den går og hjertet mitt fylles med bekymring for resten av dine år…

Du prater i vei, du synger og ler. Og du er svært opptatt av at vi hele tiden følger med og ser.

Du krever din plass og er så full av trass…Men du er jo bare lillebror, du er mammas lille tass.

Du deler med alle og passer godt på din bror. Han må også få! Men du vokter om mor.

Du krangler til tider, det er ikke så lett og forstå. Når storebror som du så gjerne vil leke med bare snur seg for å gå.

Jeg tror du har forstått at din bror ikke er som alle andre og må passes på. Men du er jo så liten hvordan er det mulig for deg å forstå?

Og mor har mange bekymringer i sitt hjerte. Vil ditt liv bli fult av 2 plass, av sjalusi og smerte?

Vil du savne det å ha en “ordentlig” egen bror? Alle disse tanker farer igjennom hodet til din mor…

For lillebror er modig, han er smart og han er snill. Og til tider er du stridig, du er kranglevoren og litt vill. 

Men jeg vet jo i mitt hjerte at det er sånn som det skal være. Men jeg er så redd min Odin for at du en smerte må bære…

At du ser at storebror har så vanskelig for å lære og kanskje du føler du må en storebror være.

For du kan snakke og fortelle, det kan ikke storebror. Du er bare 2 år kjære deg men likevel så stor…

Vil det bli et savn, et håp en skuffelse som i deg bor. Hvordan skal det gå med DEG, du skjønneste lillebror???