Før sommerferien søkte jeg jobb om å redusere stillingen min dersom det ikke skulle ordne seg med NAV slik at jeg kunne få arbeidsavklaringspenger m.m. Jeg var sååå sikker på at det skulle ordne seg, for vi har jo ikke råd til at jeg bare skal jobbe 47% stilling…Grunnen til at jeg søkte redusert var for å sikre meg at jeg skulle slippe å hoppe inn i en 80% stilling sånn som ting er nå. Mangel på nattesøvn, m.m…. 

Jeg har vært i flere møter med NAV der jeg har forklart situasjonen min/vår. Oscar sover ikke på natta, det er veldig mye som er “oppe i lufta” når det gjelder situasjonen hans m.m.

Jeg har grått og jeg har ristet og jeg har vært dønn ærlig.

Fastlegen er heldigvis på min side og hun jobber for meg men tiden renner ut i sanden…

Jeg har søkt om midlertidig uførepensjon så jeg kan ta vare på Oscar og alt og alle rundt meg. Jeg har jo en hel familie og de skal også ivaretas. Inkludert meg selv, som ikke sover!Det skulle ta 2 mnd å behandle. Nå sier de 6 mnd! Det er et halvt jævla år det!

NAV mener uten å gjøre dette offisielt på papiret med avslag at jeg ikke har krav på AAP da det er Oscar og ikke jeg som er syk! Det er helt for jævlig å sitte å føle at man ikke klarer mer. Det er helt jævlig å kjenne på at man ikke orker.

Jeg har en 80% fast stilling.  Jeg trodde det skulle ordne seg!!! Skal det ikke ordne seg for “snille jenter”….????

Jeg som stiller opp for alle, som har jobbet siden jeg var 14 år. Jeg som til tider har hatt 3 jobber. Som jobbet under hele studietiden som ikke har noe dyre lån som omtrent ALDRI bruker penger på meg selv. Har ikke klipt håret på snart et år og bruker omtrent ingenting på klær og sminke m.m.

Jeg er virkelig sliten nå og nedkjørt og deprimert. NAV vil jeg skal jobbe 80%, ikke sove på natta, ta vare på 2 barn og hus m.m….

Jeg klarer ikke det jeg…og jeg klarer ikke å gå i krig med dem heller…Jeg har mistet oversikt over alt og alle.

Hodet snurrer, magen er kvalm, det er tungt å puste og tårene presser på….

Kanskje jeg ikke er sterk nok da, til å gjøre alt dette som alle instanser forventer at jeg skal klare. Men hvordan skal vi klare å leve uten inntekt.  Og hvordan skal det gå om jeg må gjøre ALT de vil jeg skal…

Nå kjenner jeg at jeg stirrer nedover i en svært svart tunnel…Ikke mye håp å skimte…

Trenger en lommelykt for jeg makter ikke å være lyset mer…lyset i meg er for for tiden svakt, svakt og på vei til å brenne ut…