I det siste virker det som det har løsnet litt på språkfronten til Oscar. Han kan plutselig herme litt etter ord. Han sier; killi, killi og kiler oss. Han gjentar ord han kan når vi viser bilder. Og vil gjerne at vi skal si tallene når han peker på dem.
På interaksjonsfronten ser det også ut som det går fremover. Han observerer de andre barna i barnehagen mer og mer. Han har blitt mer nærgående med dem. Hvor HAN tar initiativ til kos og klem og smil 💙
Han ler på de “rette” stedene når vi ser på tv, på tegnefilm osv. Han tar mer og mer initiativ til lek med oss og klemmer broren. Det kan se ut som han prøver å leke med broren men at han ikke får til å vise det på riktig måte så det kan virke veldig voldsomt og brått…Men vi prøver å hjelpe og veilede dem begge to. Men han klemmer broren hver dag!
Dette er små glimt av håp i hverdagen på at vi ser fremskritt 🙂
Men utfordringene om dagen er STORE… Oscar sover ikke på natta. Han er våken store deler av natta. Men turn og “basing” og tulling og tøysing…Det tar virkelig på psyken min. Han sovner som oftest alene nå uten for mye om og men. Men han kan sovne 20.00 og våkne igjen 23.00 og være våken fram til 04.30…Så må jeg vekke han 07.00 for vi må være i barnehagen 07.30 for jeg skal være på jobb 08.00…Jeg føler meg tygd og spytta ut om dagen. Tårene sitter løst og hodepinen er et faktum.
Men hva skal vi gjøre. Vi vil jo ikke medisinere han. Han er 3,5 år. Hans helse og velvære kommer først…Men i følge NAV er jo ikke jeg syk… For søvnmangel og vondt i kroppen pga stress er ikke å være syk…Akkurat nå føler jeg meg som verdens minste og svakeste. Vet ikke om jeg orker mer av disse søknadene og rundene nå. Så alt henger litt i usikkerheten nå…Nesten så jeg skulle ønske vi hadde råd til en advokat som bare kunne ha fikset alt for oss…
