I kveld er det foreldremøte, Oscar er på agendaen…

I kveld skal jeg på foreldremøte i Barnehagen. Oscar er en egen sak på agendaen. Det er jeg som har bedt om å få snakke om Oscar. Det er første gang det blir gjort sånn offisielt…Og jeg “gruer” meg vel egentlig ikke. For jeg er ikke redd for å snakke foran forsamlinger o.l. Men det slo meg plutselig når jeg sitter her i sofaen å planlegger litt hva jeg skal si og hvordan jeg skal ordlegge meg at dette mest sannsynlig bare er første av de hundrevis av andre gangene jeg må ta denne “praten”…

Oscar er autist…han vil alltid være autist. Han vil aldri bli frisk og det finnes ingenting jeg kan gjøre for han…Jeg trodde kanskje jeg hadde kommet over den verste sorgen. Vel for å være helt ærlig har jeg vel strengt tatt ikke tillatt meg selv å sørge så mye. Jeg har lagt planer, organisert, tilrettelagt, ordnet, fikset, gått på møter, stilt opp til høyre og venstre. Prøvd å se framover, legge til rette og sett etter de positive tegnene i Oscar…

Jeg VET at autisme ikke går over. Jeg vet at jeg nok må stille meg opp på ALLE foreldremøter og infomøter fram til han er voksen og det slo meg i dag….Jeg må være sterk for gutten min, jeg må kjempe for at han skal bli inkludert, få være med på bursdager og ikke bli glemt. Det er ikke en selvfølge at folk vil tilrettelegge og inkludere oss og han. Og nederlagene kan komme til å stå i kø…Ja, man må jo selvfølgelig tenke positivt og det vil komme til å være de som vil inkludere oss og tilrettelegge…Men det å ikke vite og det å ikke kunne styre det RIVER i meg. Det at han kan bli satt utenfor av foreldre og barn uansett hvor mye jeg informerer og uansett hvor mye jeg prøver å få han inkludert er en forferdelig tanke.

Det skal selvsagt ikke stoppe meg fra å forsøke og kjempe for Oscar min. Kjære, vakre, nydelige Oscar min💖

I dag tar jeg første skritt i kampen som kan komme til å bli en lang og iskald krig…Det er vondt i hjertet og det er med bestemte men også usikre skritt jeg starter i dag.

Tårene fosser nå som jeg skriver, jeg skal slutte å gråte når teksten er ferdig. Da skal jeg gå i dusjen, vaske ansiktet og “put my game face on”. Det går nok bra.

Jeg tørr ikke slippe sorgen til. Jeg er redd for sorgen…!

4 kommentarer
    1. Så god du er! Så godt flotte Oscar har en mor som deg. Tøft er det men virker som du takler det godt.
      Vi alle som er mødre kan nok forstå at det er litt ekstra hardt for seg som har enn sønn som ofte krever litt annet enn våte barn. Skjønner tanken på å ikke kunne være der om han ikke skulle bli forstått å havner litt utfor…
      Masse lykke til i dag <3

    2. Tusen takk for støttende ord Silje. Kanskje du vil dele innlegget for å hjelpe meg med å spre budskapet rundt autisme. Utfordringene med å se at autister ikke er som alle andre selv om de ikke ser annerledes ut. Og viktigheten med inkludering ?? Takk for at du leser. Jeg setter veldig pris på det!

    3. Å det er så godt å se at vi er flere 🙂
      Disse barna lærer oss så mye, ikke sant? Jeg har fått ett helt annet menneskesyn.
      Klem fra meg

    4. Hei, ja det er godt å se at flere vil spre budskapet i forhold til Autisme 🙂 Oscar lærer meg noe nytt hver dag. Og mitt syn på livet har definitivt endret seg. Nå er dette fremdeles litt sårt og rått for oss men likevel er det viktige ting og emner som jeg tar opp og velger å skrive om. Og du også. Takk for at du leser og følger 🙂
      Mvh Line

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg