Jeg og Oscar var på Sankt Olavs i dag på Hørselssentralen og hos ØNH legen der. Han skulle følges opp i forhold til det som skjedde før jul. Vi kjørte buss nedover og han blir flinkere og flinkere til å høre etter og protestene mot å gå av bussen er kun korte “missnøyelyder” nå.

Vi kom på sykehuset og jeg måtte kle av han lua og jakka. Han fikk som vanlig anfall og var utrøstelig. Dette hadde jeg forutsett så smokk og pus var på plass og vi hadde god tid(30 min) før vi skulle inn så han fikk roet seg. Og det gjorde han med mye gode ord og kos fra mamma.

Hørselstesten gikk over all forventning han var med og datt kun ut 1 gang. Så han bestod med glans. Det vil si at de regner med(ingenting kan garanteres selvfølgelig) at han hører innenfor det normale.

Det er jo på et vis kjempe fint og hjertet mitt er så glad for det. Samtidig mistet jeg nettopp det siste halmstrået jeg klamret meg til. Hvis han ikke hadde hørt normalt kunne jo det vært en forklaring på hvorfor han ikke snakker og hvorfor han har vanskeligheter med relasjoner osv…Men dengang ei…Det må vi finne et annet svar på. Jeg har aldri fornektet at sønnen min er annerledes enn andre barn. Men jeg har ikke helt klart å slippe teorien om en alternativ grunn utenfor “Autisme spekteret”.

Nå stålsetter jeg meg for mars da han skal inn på Tronsletten habiliteringssenter for å begynne på utredningen og dette vil bli en lang prosess. Mange tenker kanskje at jeg bør være glad at han “bare” er autist eller at alle barn er unike og vi må elske dem som de er. Jeg ELSKER Oscar av hele meg men det finnes ingen der ute som ikke har gått igjennom dette selv som vet hvordan jeg har det. Jeg må få lov til å reagere som jeg gjør, kroppen min tåler kanskje litt mindre enn andre sin, hva vet vel jeg. Kanskje jeg takler dette dårlig og jeg burde vært sterkere osv…men ikke nå! 

Jeg klarer ikke det akkurat nå. Jeg mistet nettopp mitt siste halmstrå…