I dag skal vi på bursdagsbesøk til tantebarnet mitt. Jeg gruer meg. Vi vet aldri hvordan Oscar reagerer. Noen steder er det helt ok å dra(besteforeldre og oldeforeldre) men andre steder kan være mer eller mindre umulig…
Da Oscar var mindre kunne vi dra hvor som helst, når som helst. Han elsket nye steder og nye leker, ingen sperrer på kjøpesenter. Han løp rett inn og bort til vilt fremmede.
Men nå er det ikke lett å dra bort med Oscar. Han kan ofte nekte å gå inn døra. Han hyler, skriker, sparker og slår. Hvilket ofte kan gå over i panikkgråt og videre over i hulking/trøsteløs gråt.
Det vanskeligste er å forklare for folk hvorfor han plutselig er sånn. Han kan ha vært der før, men nå ikke snakk om.
Når jeg tenker tilbake kom det nok gradvis, han protesterte litt og måtte sitte en stund i mamma sitt fang før han ble “husvarm” som vi sier. Det er jo ikke så unormalt tenkte jeg, mange barn som er sånn. Jeg var jo egentlig litt glad han var blitt litt mer skeptisk for han kunne jo tidligere bare ha blitt med hvem som helst hjem fra butikken.
Men nå er det altså svært vanskelig. Vi vet aldri, men har snakket om å ha en plan B….Jeg vet virkelig ikke mine arme råd. Hva gjør jeg? Tvinger jeg han? Hvor lenge gir jeg “anfallet” en sjans til å roe seg ned??? 1 time, 2 timer, 3 timer…Det gjør så vondt i hjertet mitt.
Jeg skammer meg også over å si at jeg blir kjempe flau. Jeg vet ikke hva jeg skal si til folk, jeg føler at de dømmer meg. Bare vær streng så går det. Bare tving han så går det…jo’a det gjør jo det, men til hvilken pris? Jeg føler ofte at folk tenker at jeg “jatter” med han. Gir etter for lett m.m. Men de ser han ikke ettetpå hjemme. Når han sitter i sofaen eller på gulvet og bare stirrer ut i lufta. Eller den tøffe natta, hvor han må ligge helt inntil mamma og om jeg flytter meg en cm våkner han.
Men hva skal jeg gjøre da? Skal vi bare bli inne resten av livet? Skal jeg ikke presse han, skal jeg være strengere. Jeg vet virkelig ikke…Jeg vet bare at jeg gruer meg. Når vi blir invitert til hyggelig samvær med venner og familie gruer jeg meg…og jeg skammer meg for at jeg gruer meg.
Jeg føler meg som verdens verste mor…tenk å være flau over ungen sin. Gå så langt som å skamme seg til tider. Det gjør skikkelig vondt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre…
