Livet er faan ikke for pyser skal jeg si dere!
Og lite visste jeg om at jeg skulle sitte her jeg sitter i dag.
Selv om diagnosen til Oscar ble stilt tidlig og tankene om fremtiden har ligget å ulmet der hele veien så var det i dag et stort nederlag for meg som mamma og sitte hos kommunen å be om avlastning i bolig…

Jeg hadde aldri i livet trodd da jeg skilte meg at guttas far bare skulle dra og gi fullstendig faan og ikke stille opp et skvatt…
At vi aldri kom til å bli likestilte var jeg klar over da han fikk barn med ei ny ei etter vi gikk fra hverandre. Jeg skjønte da at gutta aldri ville ha en pappa 50/50…
Men at de skulle miste en på 100% basis må jeg si aldri var på radaren…
At han kunne vært der litt og bidratt til ungene han selv ønsket å sette til verden er egentlig det minste å forlange av et menneske…

Farsdagen er derfor fryktelig sår her i huset for gutta vet de har en far som er i live, men ingen aner hva han driver med…
Så gode venner gratulerte meg med den dagen, da jeg di siste snart 3 årene har vært alt for gutta, fylt alle roller og tynet meg selv til bristepunktet…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men alle har en grense!

I 14 dager nå har jeg styrt med ny operasjon av fingeren til Oscar, sykehus, han var så sint på meg den dagen vi var på sykehuset, skjønte hva som skulle skje og han var såååå skuffet og sint på mamman sin. Dumme mamma!som gjorde dette mot han, han forstår jo ikke at det er for at det skal bli bedre… Tiden etter operasjon med bandasjer, gips, han river ting av, jeg setter det på. Og annen utagerende atferd…Helt alene står jeg der og må ta alt dette, ingen å sutre til, ingen å grine til, ingen som gir meg klem og holder rundt meg om natten, ingen å dele ansvsret med…

Jeg har i tillegg nå styrt en BPA ordning i over 4 år. For at Oscar skal få være hjemme her hos meg. Jeg har skrevet timelister, fulgt opp lønninger, hatt medarbeidersamtaler, tatt kurs, i tillegg til at jeg selv har steppet inn som “vikar” hver gang noen har vært syke eller ikke dukket opp av ulike grunner. Ingen lønn til meg, ingen ekstrahjelp…
Det går ikke lengre…

Denne sommeren og høsten har vært den tøffeste i mitt liv, våre liv…
Egentlig hele 2022 for å være ærlig, som startet med korona og 8 dager alene i isolasjon med guttaboys. Og fra der har det vært som å sitte i en båt i vill storm… Aldri vite hvilken bølge som blir den neste til å kantre hele dritten.

Jeg er fryktelig sliten. Så sliten at kroppen reagerer, med voldsomme magesmerter, blødninger fra ja dere vet, hud som er helt i ulage, svimmelhet, kvalme, oppkast og diaré… daglig…

Hele veien har folk sagt; Line, du må ta vare på deg selv! Du er alt for tynn nå og svinner bort! Men når folkens? NÅR???

Jeg fikk plutselig inn enda en oppsigelse fra en BPA som har hatt Oscar på overnatting en helg i mnd. Da så jeg intet annet valg enn å ringe kommunen å søke boligavlastning…

Det er et enormt nederlag å føle at jeg ikke klarer å ta vare på min egen sønn. Jeg er hans mor og på tross av store utfordringer om dagen med atferd og utagering så kan han ingenting for diagnosene sine og er sånn sett helt uskyldig oppi det hele.

Men jeg har ingen å snu meg til, ingen som hjelper meg, ingen som er der på privaten. Det er bare meg, ene og alene. Og når man er så sliten at man bare griner så må man bare gjøre noe…

Det er faan ikke lett å ta den avgjørelsen og jeg grein både før, under og etter møtet…og vil nok fortsette å gråte utover dagen, kvelden, natten…

Jeg skal ta vare på TO gutter oppi dette, det er ikke bare Oscar, det er også Odin og jeg ser hvor sårt og vanskelig dette er for han også! Skjønne gutten som gjør det han kan for å hjelpe til men som også er bror, med alt det fører med seg av sjalusi, frustrasjon og krangling…

Det blir rett og slett for mye. Og skal jeg orke å ha Oscar her i det hele tatt MÅ jeg ha pauser og hjelp for akkurat nå er det ikke gøy for noen…

Jeg har søkt om nesten 50/50 i bolig plass og tenkt at jeg må gjøre alt jeg kan for å tenke at dette er tiden faren egentlig skulle hatt dem begge…
Det blir selfølgeli en rolig og forsiktig opptrapping som vil gå over flere mnd, kanskje til og med et år men det må bare bli sånn…

Ingen er så tøff som jeg, ingen er så sterk og pliktoppfyllende og har et større ønske om å få det til som mamma!!!
Hadde jeg håpet jeg kunne ha han hjemme til han ble 16? JA!!! Går det sånn som det er nå? nei…

Og det er så jævlig vondt, så grusomt vondt er det… det river…det er fysisk helt grusomt…men jeg må…

For selv om Oscar blir borte så har jeg jo Odin så får ikke akkurat så veldig mye mere tid for meg selv kan dere si da. Men der er ikke utfordringene like store…

I dag opplever jeg et nederlag, et tap, en sorg…Og den må jeg få lov til å stå i.
Skjønner godt at ikke andre nødvendigvis forstår, men å ha barn med så store utfordringer er helt utmattende.
Jeg ELSKER den ungen! Med hvert fiber i kroppen! Hadde gjort ALT i verden for at ting ikke var sånn de er nå…og det har jeg også! Veiledning, kurs, møter, atfederdsveiledning… You name it, I have done it… men det er Oscar som er Oscar og han er 1,50m høy og 64 kg… Når han motsetter seg har jeg ikke kjangs. Jeg har slept han ut av badekaret og forstrekt både det ene og det andre, har flydd gjennom rommet hvis han har dyttet og hvis jeg bukker under har gutta ingen…

I dag er en sorgtung dag, som jeg helst vil tilbringe alene…

Imorgen kommer en ny dag og veien er nå lagt, planlagt og satt, en ny vei, som blir tøff å gå… men som vi bare må begynne på…sammen gutta og jeg…
Tårer i dag…
Så får vi se hva morgendagen bringer!