Jeg har den siste tiden ikke helt vært i kontakt med min egen kropp…Det føles som jeg svever litt over meg selv og er ganske, kald/matt og uten følelser. Det er rett og slett for mye å takle om dagen. For mange redsler, for mye sorg…Jeg har skrudd av. Jeg har ikke latt hodet få tenke på det som lan skje…Ikke latt følelsene sluppe til…Jeg har nesten sprekt noen ganger. Men har biti det i meg og svelget det ned. Og når folk spør hvordan det går har de sikkert tenkt jeg er gal…For jeg har svart helt konkret og ganske faktabasert og sikkert virket som en iskald bitch!
Dette har vært min overlevelses mekaniske…
Kroppen og hodet orker ikke mer…
De forventede 2 timene Oscar skulle ligge i narkose forvandlet seg til nesten 4…
Jeg trodde jeg hadde forberedt meg mentalt på denne dagen…Jeg tok feil…
Jeg satt på rommet og etter at jeg fikk roet meg ned og sluttet å gråte over parkeringsboten og måten jeg ble behandlet på i den situasjonen så jeg på klokka…Igjen, og igjen og igjen…
Det var INGEN rundt der jeg satt på rommet mitt og planen var å sove litt etter lite søvn i natt…den planen røyk på en smell…jeg fant ikke roen og nervene reiv i kroppen etterhvert som tiden gikk…
Det var ingen å spørre…ingen som kom…alt var stille…og det er da de verste tankene kommer krypende…de som jeg ikke har tillatt meg selv å tenke. Følelsene som jeg ikke har våget å kjenne på…Redselen som egentlig har sittet i brystet og ryggen og hender og føtter.
DA måtte jeg ut å gå…Jeg gikk i trapper…opp og ned og opp og ned…Jeg var kvalm, svimmel og tårene lå bak øyelokkene og truet…
Så etter 4 timer fikk jeg beskjed om å komme på Recovery…
Og der lå den nydelige gutten min å sov ut “rusen”…De lot han sove så lenge det gikk da han hadde hatt en tøff narkose som anestesilegen sa…
Ingen rapporter å melde på Recovery…
Bare at han lå leeeeenge i MR maskina…
Oscar våknet til etterhvert og fikk seg en is og vi fikk komme opp på det øde rommet igjen. Der fikk Oscar enda en is, litt kjeks og eplejuice og etterhvert kom det én lege…
Hun var mage/tarm ekspert og kunne fortelle om gastroskopien. Den hadde gått bra. De hadde tatt tester av cøliaki blant annet og hun kom til å ringe meg med resultatet og en 14 dagers tid. Han skal fortsette på reflux medisin og vi skal sammarbeide tett om dette…
Han hadde hatt besøk av tannlegen og ØNH legen også i narkosen og det viktigste av alt MR…
Hun sa noen andre kom til å komme etter henne…så Oscar gikk på do og da vi kom tilbake sto samme legen der…
De andre hadde ikke tid så hun måtte ta hele rapporten;
Tannlegen var strålende fornøyd med munnhelsen til Oscar, INGEN tannsten eller karies. Men en del gnisseskader på jekslene. Vi blir fulgt opp.
ØNH har fjærnet det ene drenet i øret til Oscar(det var på vei ut av seg selv) og kikket i halsen. Og alt ser bra ut pr.nå 🙂
MR…
Der er bildene sendt videre til flere eksperter for vurderinger og de tar kontakt ang resultatet…Ingen vet hvor lang tid det kan ta…
Men vi fikk dra hjem og helten min ble så glad!
Fikk komme hjem å få servert pommes frites og BARE det som er favoritten når han kom inn døra!
Og nå er han ute og sykler! Han er glad som en lerke og jeg er sliten som en utvaska vaskeklut…
De neste ukene vil nok bli tøffe…
Men vi må bare vente å se…
Andre valg har vi ikke…
Så kroppen må bare stålsette seg for en ny runde med å være modig!
Og hjertet må bare vente med å føle litt til…
Takk til alle nydelige engler som har hjulpet meg i dag og bidratt med det lille ekstra!!!
Det betyr mer en man kan måle og det finnes ikke ord!!! Dere vet hvem dere er❤❤❤
Stå på du e flink ❤️🤗
Tusen takk for det ❤