Jeg har etter tilbakemeldinger på mitt forrige blogginnlegg ikke helt klart å legge saken om hva som er et “verdig” liv død. Jeg tenker og tenker og tenker og det gjør meg bare mer og mer stresset og frustrert og ikke minst REDD…

Så imorres når jeg sto på badet etter en alt for kort og alt for aktiv natt for å hive litt iskaldt vann i ansiktet, slo det meg.

BRILLER, jeg må bruke briller og linser. Hvem var det som egentlig fant opp briller, og kan synshemning defineres som et handikap? 

Behovet for å forsterke synet vårt er trolig like gammelt som vi er. Munker i middelalderen brukte glasskuler som forstørrelsesglass for å lese, og det er også funnet 4600 år gamle steinkrystalllinser i Egypt. Vi antar at de til å begynne med la kulene over tekst eller andre ting de ville forstørre. Senere de festet en kule, eller linse i en ramme, slik at de fikk noe som lignet tradisjonelt forstørrelsesglass. De fleste historikere mener at den første form for briller som du kan plassere på nesen, ble produsert i Italia av munker eller håndverkere i Pisa rundt 1285-1289. Disse brillene ble formet som to små forstørrelsesglass, satt inn i bein eller metall og festet med lær som kunne settes på nesen. 

Jeg vet jo at de som er blinde blir definert som at de har et handikap, men tenk hvis hvis det ikke hadde fantes briller og linser…Da hadde det vært svært mange mennesker der ute med store vansker.

Jeg klarer heller ikke å legge fra meg tanken om at den store filosofen og doktorgradstipendiaten Aksel Braanen Sterri også brukte briller, det vil i mitt hode si at om det ikke hadde fantes briller ville han også vært handikapped og et uproduktiv medlem av samfunnet, slik han påstår at de med Downs syndrom er.

Jeg vil også anta at Sterri har vokst opp i et lite belastet miljø og ikke har trengt å forholde seg til hverken de store klasseskillene eller de som er annerledes i samfunnet. jeg vil anta at han ikke har kjennskap hverken til eller med noen med Downs syndrom eller andre former for handikap som dette. Grunnen til mine antagelser er som følger at man ikke hadde hatt hverken vett eller hjerte til å komme med slike uttalelser om man hadde levd med dette nært innpå kroppen eller hatt god kunnskap om emnet. Sterri er et barn av 2000 tallet der barna har vokst opp i den tro at de kan bli det de vil; superstjerner, prinsesser, prinser, og at de alle er sentrum i universet. Mødre og fedre fortalte til stadighet barna sine at de var best i alt, flinkest i alt og at alt de tenkte og mente var fantastisk. The sky is the limit og ingen er så flink som du….Jeg tror Sterri har vokst opp i en stabil økonomisk familie , med foreldre som er glade i han og som har tilrettelagt for at han skal få et godt liv og bli en trygg og produktiv mann. Jeg tror også han har blitt skjermet fra å ta en del tøffe valg å til å forholde seg til en del av del tøffere siden av samfunnet vårt. Dette er mine antagelser ut i fra utsagn og påstander han kommer med ikke fakta.

Jeg har vokst opp store deler av livet mitt i Oslo, fra jeg var 0-10 år. Der fikk vi tidlig innblikk i de tøffere sidene av samfunnet og både rasekrig og narkomane var en “normal” del av livet. Mine foreldre var oppegående og velutdannede mennesker som har gitt meg trygge gode rammer opp igjennom hele oppveksten så det var ikke her utfordringene lå. Det var i samfunnet rundt, vi hadde strenge regler på når vi måtte være inne og at vi konstant måtte si i fra hvor vi var. På skolen hadde vi rutiner på hvor vi skulle gå og hva vi skulle gjøre om det var noe som “brøt ut”. Dre narkomane som i gangene på t-banen osv. Det var en del av hverdagen å akseptere.

Da jeg var 10 flyttet vi til en liten by i Midt Norge, her fikk jeg på nytt et innblikk i hvordan et samfunn kan fungere. Her var det ingen med ulike hudfarger som krangler og sloss, ingen narkomane som lå å sov i gatene. Men her var det heller ingen handikappede som var spesielt integrert i skolen og samfunnet. Her ble jeg introdusert for boliger, der de som var annerledes bodde. Her var det legitimt å le av og tulle med, gjøre narr av de som ikke var som alle andre. De ble både ertet og hetset og det som verre var. Noen av lærerne våre prøvde å integrere enkelte av elevene inn i klassen, men det handlet om å la dem komme på besøk nå og da og sende grupper på besøk til de elevene. Jeg husker at det gjorde meg så vondt da jeg og en klassekamerat en dag bestemte oss for å gå på besøk til den ene gutten i klassen som var handikapped og foreldrene gråt da vi kom…Det var ikke mange som kom på besøk kan man si og jeg må helt ærlig innrømme at det ble med den ene gangen for det ble rett og slett litt for tøft for meg. Det gjør vondt den dag i dag….Skolen gjorde ALT for lite for å integrere og normalisere og lære oss andre om ulikheter og respekt. Skremmende lite faktisk. Når jeg en sjelden gang drar tilbake til denne byen føles det ofte som jeg har satt meg i en tidsmaskin og reist tilbake i tid. De bor fremdeles i boliger, og de samme menneskene jeg vokste opp med ler fremdeles av dem på butikken og de er ikke blitt noe mer integrert i samfunnet i noe større grad heller virker det som. Det gjør vondt! jeg vurderte en vending å flytte tilbake da vi fikk barn men etter at det viste seg at Oscar er som han er er det blitt helt uaktuelt….Desverre…

Jeg jobber i dag som lærer, spesialpedagog og sosialpedagog og må si at skolen i dag er MYE bedre enn da jeg gikk på skolen. Vi jobber med helt andre mål og vi bygger om og tilrettelegger for alle de med ulike utfordringer, MEN vi har enda en vei å gå. for det er MIN generasjon som nå sitter som foreldre og det er fælt å tenke på at en del av holdningene som bor i dem/oss kommer til å nedfalle på våre barn. Det er min sønn som skal vokse opp med deres barn som blir påvirket av deres holdninger. Og nettopp her har vi fremdeles en ENORM jobb å gjøre. Å jobbe med folk sine holdninger!

holdninger til det å ha et handikap, å være annerledes, å ikke passe inn i boksen. Det er vi som foreldre som skal lære barna våre å ha respekt for ulikheter og ikke frykte dem. Det er vi som må jobbe med inkludering og forståelse. Det er dette som er mitt største ønske med bloggen min. At Oscar skal bli invitert i bursdager, at han skal ha noen å leke med i friminuttet, at han ikke skal bli mobbet, ertet, hetser, hengt ut. Det er vi foreldre som skaper samfunnet, for det er vi som former våre barn. Så derfor skjærer det i hjertet og gruten fyller mine øyne når jeg ser og hører meningsytringer slike som Sterri fronter i media. Han får med seg en hærskare av tilhengere som tenker mer på økonomi enn på inkludering, som fokuserer mer på perfeksjon enn det unike felleskapet av ulikheter.

Han jobber imot det jeg som mor prøver å implementere i samfunnet, det at Oscar har en verdi og fortjener å ha et verdig liv, at han fortjener støtte og tilrettelegging så han igjen kan få yte og bidra til samfunnet så godt han kan og på sine premisser. Vi har en STOR jobb å gjøre kjære medforeldre og medborgere. Vi MÅ lære barna våre at ulikheter er ok, og at alle mennesker har en verdi. Det er DITT ansvar! Og ta til motmele mot slike som Sterri og vise barna våre at han er en men at vi er flere. At SAMMEN er vi sterke, at det er godt og trygt og fint med et fargerikt fellesskap.

Det er DITT ansvar kjære leser og hjelpe meg å gi min kjære Oscar men også alle andre med han en trygg og god og inkluderende framtid, bare da kan vi sove godt om natta 🙂

Tusen takk for at du leser og deler…