Jeg var tilskuer/tilhører på en debatt på Litteraturhuset i Trondheim for en stund tilbake. Temaet var “Et verdig liv” og debatten dreide seg om et par uttalelser en viss Aksel Sterri har kommet med om det å sette barn med Downs syndrom til verden, der han blant annet har uttalt at uansett hvor mye vi i samfunnet tilrettelegger vil de aldri få et verdig liv.
Debatten den kvelden vinklet seg bort fra dette utsagnet og ble vinklet alt for mye inn på diagnostikk rundt svangerskap og selvbestemt abort. Fokuset forsvant vekk i fra samfunnet og hva som menes med å ha et verdig liv.
Og jeg måtte jo som vanlig bidra med mitt for dette er noe jeg har sterke meninger om og som tenner en ild i mitt hjerte. Ikke bare for de som har Downs syndrom men for ALLE som har utfordringer i samfunnet. Både psykiske og fysiske utfordringer. For her er vi inne på nettopp det jeg kjemper for, nemlig AKSEPT.
AKSEPT for det å være annerledes, aksept for at man oppfører seg annerledes, ser annerledes ut, tenker annerledes med mere.
Da jeg fikk Oscar gikk jeg inn i en sorg som jeg fremdeles lever i. Han vil ikke passe inn i “boksen” som samfunnet har bestemt at er “normalen”. Han vil ikke oppnå mine ønsker, tanker og mål for han. Han vill kanskje aldri lære seg å snakke, kanskje aldri bo for seg selv, kanskje bli alene, uten egen familie. Betyr det at han ikke har et verdig liv? Fordi han ikke lever og tenker som normen…
Hvem er jeg som kan bestemme at mine tanker om hva som et lykke skal bli hans tanker om hva som er lykke?
Hvem er jeg som kan ha en formening om at bare fordi han ikke blir lege er han ikke lykkelig?Vil han ikke leve et fullverdig liv om han jobber i en butikk og setter ut varer for eksempel?
Det gjorde vondt å sitte å høre på Sterri i dag fortelle om at han mente samfunnet ble bedre og at vi alle ble rikere(for da slipper vi å bruke pengeressurser) hvis de med Downs syndrom ikke ble satt til verden. Det gjør så vondt for han snakker til syvende og sist om alle som er annerledes. Hvor skal det stoppe? Hvilke diagnoser er godtatt og hvilke ikke?
Han sa også at de som har diagnoser ikke lever fullverdige liv og ikke er lykkelige. Men én mer lykkelig gutt enn min kjære Oscar skal du lete lenge etter. Gi han en kroneis og sett på “Lille Jack” på barnetv og han flyr på rosa skyer. La han få et bad og han synger av lykke. Legg deg sammen med han under et pledd på sofaen og la han få fikle med øret ditt og snakk med han, han lyser opp verden med smil. Over de minste ting.
Hvem bestemmer at han ikke kan ha et verdig liv og at han ikke kan være lykkelig?
Ta en lang kikk på bildet over her og fortell meg at denne nydelige gutten ikke stråler av lykke….
Han passer kanskje ikke inn i samfunnsboksen, men kom faan ikke her og fortell meg at ikke han har livets rett og har et verdig liv!
Mitt bidrag til debatten ikveld var som følger; Hvem bestemmer hva det vil si å være lykkelig?
De på venstresiden er kjapt ute med Hitlingen sin, men det er der du finner det mest begredelige synet på livets verdi, og det tror jeg vi alle vet innerst inne. Jeg kjenner ingen med Downs, men ut ifra hva jeg har sett virker svært så glade og sjarmerende. Vi kutter andre grupper mennesker fra samfunnet på flere måter. Min bror har ADHD, noe som selvfølgelig gjorde det vanskelig på den overteoretiske skolen, men også at han var en djevel til å jobbe! Men nå som man må ha fagbrev for å vaske gulv faller disse verdifulle menneskene ofte bort og blir “en byrde” for samfunnet. Jeg har Aspergers, og jeg tenker det samme om disse to diagnosene; de er ikke sykelige i seg selv, men heller et resultat av at samfunnet vårt blir smalere og smalere, og dermed lukker flere grupper ute. Det er bare å ta en titt på hvor mye disse diagnosene har økt i de senere år. Jeg fikk min diagnose i voksen alder, og har etterhvert begynt å sette pris på det, da den gir meg en unik vinkel når jeg betrakter samfunnet. Et samfunn som effektivt sette hinder for de som “ikke passer inn”, for så å la de selv bære ansvaret.
Det er ikke et sykdomstegn og ikke passe inn i et sykt samfunn 🙂
Så enig med deg CMS ??
Det var en fantastisk god artikkel, jeg håper du og dine har det bra.
Det å ha en diagnose er et symptom på at vi lever i et sykt samfunn, et samfunn der man ikke har plass til at mennesker er annerledes og noen få skal bestemme lykken.
Disse få er dessverre pengene, og i tilfellene av lidelse er det ofte helse industrien og de som produserer medisiner som får lov og bestemme hva som er lykke kun basert deres egen profitt eller grådighet.
CMS har nok ikke helt forstått at venstresidens mål er å la alle passe inn, at man kan være akkurat sånn som man er, og om man ikke skulle være flink p ået område så skal man fortsatt bli tatt vare på av familien, av venner og av samfunnet.
Samfunnsboksen er det verste vi har, jeg håper virkelig dere har alt dere trenger og får god hjelp av de samfunnsordningene vi har selvom de dag for dag blir brutt ned.
Selv praktiserer jeg meditasjon, samfunnet sier ofte til oss at ting skal gjøre oss lykkelige, men selv så opplever jeg at ting og penger er bare tull. Det handler om medmenneskelighet og akseptere seg selv og andre sånn som vi er.
Lykke til videre 🙂
Takk for blogginnlegget ditt.
Cute boy. You are brave that write about this. I hope u will have nice weekend. 😊
Tanken you Corina. Sometimes we have to be brave to protect out chilenske, and try to hjelp educate the society. Hope you have a nice weekend as well. And I hope you share the blogg, the more People that can read it, the more they Will learn??
Tusen takk for tilbakemelding kanal32:) Jeg håper du deler innlegget for dette er enormt viktig å få i fokus. Nemlig dette med at ulikheter ikke er en svakhet men en styrke ??