Denne fjernkontrollen(ja det er det det er)har fanget Oscars interesse i helgen. Vi har hatt den i mange år. Jeg mener å huske at svigermor kjøpte den til Oscar etter at Odin var født men det er mulig jeg husker feil.
Som alle leker fra denne produsenten er den utstyrt med lyder, musikk og to mennesker som snakker. En mann og en dame. Det er sager og ulike typer ting men også tall. Og når du trykker på et tall sier en damestemme riktig tall. Altså om du trykker på tallet 8 sier damen; åtte.
Åtte har vært et tall Oscar har hatt et nært forhold til. Det var et av hans første ord og han liker tallet og kjenner det igjen. Men i helgen har Oscars repeterende atferd vært sterkt fremtredende og vi ser mer og mer autismen i han. Han lekte med fjernkontrollen på lørdag og satt å trykket på tallene 4 og 7 igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen… I nesten 15 minutter.
15 minutter er jo ikke så mye da tenker kanskje flere av dere. Men jeg holdt på å bli koko. Jeg prøvde å stenge det ute og vurderte å ta den fra han. Men det var også et eksperiment. HVOR LENGE VIL DETTE VARE? Om jeg bare lar han holde på og ikke bryter inn. Det varte altså i 15 minutter. Jeg sto på kjøkkenet å bakte heldigvis. For jeg må han noe annet å gjøre under disse episodene ellers blir jeg bananas…
Det er som å sitte på en Berg og dalbane som går opp og ned og snurrer deg rundt og stopper når du henger opp ned i lufta. Jeg er med på turen og prøver å forberede meg på det som kommer til å skje, men det er noen andre som siter bak spakene og styrer turen.
Vi har spist mye is den siste tiden da Oscar hr vært svært flink til å formulere sine ønsker om å ville ha is og sier også ordet i tillegg til å følge meg ned til fryseren. Det er en hårfin balanse mellom å gi han respons for kommunikasjon og ikke gi han viljen sin hele tiden.
På søndag var vi i Huseby badet å koste oss med autisme foreningen. Odin var som vanlig helt sinnsyk og kastet seg uti på dypet uten tanke på hvor vi befant oss. Han er fryktløs i vann. Han hermer etter noen eldre gutter dom hoppet fra en høyere kant og det skulle han også. Og koste seg nesten ihjel, selv om det ble et par mageplask. Oscar sto å observerte broren sammen med F på kanten. Så jeg ville at Oscar også skulle prøve å hoppe til meg. Jeg sa det egentlig mest for at han skulle føle seg inkludert og sett men han satte seg på kanten og dele ned til meg på en måte. Han fikk masse ros og jeg hoppet og jublet over bragden. Han ville gjøre det igjen og han klatret opp på kanten og slapp pappas hender, løftet armene i været og HOPPET! Jeg måtte ta meg sammen for ikke å gråte for jeg er så stolt at jeg nesten sprekker. Han og broren hoppet om hverandre og jeg tok imot. De delte leken og gleden og var helt plutselig på samme nivå.
Berg og dalbane sa du….oh yes!
