Ja nå virker det virkelig som at vi er inne i en god steam. Oscar “skravler” som bare det. Det høres ut som han hermer etter både ord og lyder og han setter sammen 2 ord nå.
Han er svært kosete. Skal sitte i sofaen å leke og kose hele tiden. “Kom mamma” sier han! Det er mer som umulig å få laget middag eller gått på do. Det er selfølgelig helt fantastisk koselig at han vil være nær og kose men det er samtidig vanskelig. Jeg er mamma til to gutter og må dele meg mellom dem og bytte på. Odin er svært verbal med hva han vil og ønsker, mens Oscar bare bruker lyder enda.
Oscar har blitt veldig bestemt i det siste. Han har sterke meninger om hvordan ting skal være, hvor ting skal stå og hva han liker og ikke. MEN det er ikke like lett for oss forstå når, hva, hvem og hvordan…Han har mange utbrudd om dagen. Hvis jeg setter en bil på feil sted eller gir Odin feil smokk(som var helt ok dagen før). Han går på kjøkkenet og vil ha noe og jeg tilbyr feil ting eller jeg må gjøre noe som å gå på do eller lage mat. Da er det tårer og uting og jeg blir trekt ned på gulvet eller slept tilbake i sofaen. Eller hN kaster ting rundt seg. Vi forstår ikke hva det er han vil eller vi makter ikke å imøtekomme hans krav eller behov.
I dag da jeg leverte i barnehagen gikk vi på en smell. Det har gått Sååå fint i det siste men i dag var det ikke lett å gå. Oscar begynte å gråte i det vi kjørte inn mot barnehagen. Han måtte bæres hele veien inn. Han er en stor og tung gutt. Og gråteanfallet vedvarte i godt over 30 min. Han klamret seg fast i meg og gråt sårt og desperat. Vi prøvde å gi han ipad med puslespill men i det jeg skulle til å gå var han rett nede i kjelleren igjen…Det var rett og slett grusomt å gå fra han. Og som om ikke det var nok slo Odin seg i hodet og begynte også å gråte så jeg hadde 2 knekte, knuste gutter jeg måtte forlate…
Jeg vet jo ikke om Oscar er syk, har vondt noe sted eller lignende. Vi bare gjetter. Jeg skulle egentlig hatt time hos legen 1gang i mnd med en full sjekk for at jeg skulle klart å slappe av. Han kan jo ikke snakke og fortelle noe som helst. Han kan jo være alvorlig syk uten at vi vet noe…Dette gir meg en frykt i kroppen som det er vanskelig å beskrive å sette ord på…
Han er jo “Bare Autist” sier noen. Jo da de har rett i det. Men han kan ikke snakke og det er vanskelig for oss å vite hva han vil. Det går fremover ja. Men tankene om nåtid og framtid gnager i magen og hodet og i hele kroppen egentlig. En mors bekymringer er mange men mine er enda flere!
Det er Søren ikke lett å bare gå på jobb nå og skru av alt av tanker og bekymringer og være profesjonell…
