Oscar vokser og viljen blir sterkere. Det er både positivt og negativt for oss.
På den positive siden betyr det at han vokser og utvikler seg og at han har en vilje og emosjoner. At han ikke bare “flyter” rundt og er “flat” i følelseslivet. Han ler mye og smiler mye og krangler og sloss med broren. Dette er vi glade for, for dette er nærmere “normalen”…
På den utfordrende siden kommer språkvanskene stadig sterkere frem. Han har mer eller mindre ingen ord som han bruker i kontekst. Det eneste er vel “juice og sko” som vi hører en gang i skuddåret. Nå som viljen blir stadig sterkere blir dette mer og mer utfordrende. Han vil mye, men vi forstår ikke bestandig hva han vil. Eller vi får ikke gjort det på den riktige måten. Da kommer anfallene…
Det er alt fra små gråteanfall, hvor han trasser og tramper i beina.
Eller at han plutselig kan bryte ut i gråt, sår gråt og med mye tårer. Det kan være når som helst. Men ofte når han har lagt seg. Dette er forferdelig tungt for meg å takle, for jeg aner jo ikke hvorfor han gråter. Om han har vondt noe sted, om han tenker på noe som har skjedd som gjør at han blir lei seg. Det knuser hjertet mitt at han ikke kan si hva det er og at det ikke finnes noe jeg kan gjøre annet enn å trøste.
Så er det “freak out” anfallene. Hvor det starter med protest/misforståelser. Eller at han ikke får det akkurat som han vil. Da kan han gå helt i kjelleren. Og gråte og hyle. Da må han holdes. Og da mener jeg ikke holdes nede eller sånn. Han vil tviholdes i armene mine. Han klamrer seg fast som en panda. Og kan bite seg fast i nakken/skuldra mi for at jeg ikke skal slippe. Neglene (som til en hver tid er kortklipt) borer seg inn i ryggen og jeg må bruke ALL kraft i hele min kropp for å holde han. Jeg må ofte sitte sånn i 15-30 min. Det tar på…Det er forferdelig tungt både psykisk og fysisk. Hvis jeg slipper opp grepet for tidlig så er vi tilbake til start. Jeg må sitte sånn til han bestemmer at han er ferdig. Og da er det over og alt er bra!
Men vi vet aldri når de kommer eller hva de kommer av. Det er veldig vanskelig å forholde seg til. For dette må vi forholde oss til uansett hvor vi er eller hva vi gjør. Det kompliserer hverdagen og ligger som et slør i bakhodet uansett hva vi skal ta oss til.
Det er ikke så lett faktisk og det er vanskelig å få folk til å forstå. Det sitter i meg hele tiden og jeg følger han som en hauk for å prøve å være på forskudd. Men det er heller ikke lett når jeg ikke sover på natta…
Nå må vi passe på at vi også balanserer mellom at han får vilja si og vi sier nei. Så han ikke skal få for seg at han bestemmer alt her i livet…
Men vi lever i håpet og ser det positive i at vi har en bestemt gutt med mange emosjoner og det er BRA! Håper han slipper å bli like emosjonell som MORA 😂…ha ha ha
