Ja da kom behovet får å dele litt tanker igjen. Jeg har sittet de siste dagene og fylt ut skjemaer og søknader og laget en oversikt/plan for nærmeste fremtid for Oscar. Det går sakte men sikkert opp for meg at dette er noe jeg kommer til å måtte holde på med for resten av livet.
Vi hår fått en diagnose nå og det gjør kanskje at jeg ser sønnen min litt i nytt lys. Missforstå meg rett nå da folkens. Jeg mener at realiteten begynner å synke inn og jeg tar det tyngre enn jeg skulle tro selv. Da jeg på en måte har vært klar over at dette kom til å skje lenge…
I natt fikk jeg en visjon. Jeg har lenge gått å tenkt på å ta en tatovering med navnene til gutta i. Men har ikke klart å bestemme meg for hvor og hva osv…det har liksom ikke blitt helt riktig for meg….Men i natt kom det. Vi har et spesielt forhold til evighetstegnet her i familien. Eller “åtte” som Oscar sier. Det er det eneste ordet han har holdt på igjennom hele prosessen. Selv da alle andre ord forsvant husket han 8. Jeg har et smykke som jeg fikk av Fredrik med det symbolet. Han kjøpte det til meg fordi det betyr evighet og fordi det er “favoritt” ordet til Oscar. I det siste har Oscar sagt det mye og ler og vil se og ta på smykket.
Så min tanke er å tatovere symbolet på innsiden av håndleddet og skrive navnene til gutta inni. Ikke inni hullene men inni selve ringene om dere forstår.
Det er ikke så lett å tenke evighet…Det er ikke så lett å forholde seg til framtiden nå. Mange spørsmål og bekymringer…
Hvor skal man starte? Hvordan skal vi klare å planlegge alt og holde fokus og huske alt som MÅ gjøres. Kjenner at det er en fulltidsjobb enda jeg liksom skal ha “ferie”…
Det er fullt forståelig at det tar tid å venne seg til tanken på at diagnosen er der. Med tid og stunder håper jeg det går seg til for deg og dere 🙂 Det med tatoveringen synes jeg var en god ide, og det tror jeg kommer til å bli veldig fint.
Klem <3
Jeg regner med at det blir lettere etterhvert. Akkurat nå er det veldig merkelig, for jeg er vandt til gutten og synes han er “normal”. Men så ser jeg jo andre barn og lillebroren og da er han jo spesiell. Det er veldig mye papirer og søknader og da må jeg rippe opp i alt på nytt…Hver dag han har fremskritt er det en stor glede men også en sorg. For det vil aldri bli nok på en måte…
Føler virkelig med deg. Det viktigste du kan gjøre er å være hans mor <3 Og at dere alle 4 er en familie <3
Det er det vi jobber med hver dag. Begge gutta må få sitt og få individuell oppmerksomhet. Men det tærer ekstra på når den ene må følges med HELE tiden. Fikk brev fra NAV i dag og søknaden vi sendte inn ang avlastning blir ikke vurdert før i uke 39!!! Det er jo en stund til da kan man si. De har ferie de ser du…
Jeg skjønner at du og dere ikke har det lett 🙁 Det er ingen andre enn dere som kan vite hvordan det føles i akkurat deres tilfelle <3 Likevel er jeg sikker på at du er en veldig god mor for dem begge 🙂
Takk for støttende ord. Man gjør så godt man kan ??