Dette bildet er malt av; Hilde Amdal Arnesen.
Dette bildet beskriver ganske godt hvordan jeg føler meg i dag. Jeg tolker det sånn; det store grønne hjertet er Oscar min og den lille svarte figuren som står på bakken å kikker opp på det er meg. Uansett hva jeg gjør vil jeg aldri klare å få tak i det eller nå det eller forstå det. Hjertet er utenfor min rekkevidde. Jeg kan stå å se på og rope og vise/veilede. Men hva hjertet ser og oppfatter av det jeg gjør langt der nede aner jeg ikke.
Tronsletten var et produktivt møte i dag. Vi fikk maset litt om å få igang prosessen. Håper det skjer noe snart. Vi fikk veiledning i forhold til ulike ting vi har krav på, så nå må jeg og min mann sette oss ned å diskutere hva vi tror blir det beste for oss alle som familie og hva som blir best for Oscar men også for Odin.
Det var et tøft møte. Realiteten er ikke til å stikke under en stol lengre. Vi har stadig små fremskritt med Oscar så vi beveger oss i riktig retning men det vil aldri bli sånn som jeg ønsker.
Vi så en skjønn gutt i korridoren der i dag. Da sank hjertet og jeg ble kvalm…Er det dette vi har i vente? Er det sånn det blir? Er vi innafor rekkevidde her? Hvordan har denne gutten det egentlig? Hva med foreldrene? Søsknene? Er han lykkelig? Alt dette suste igjennom hodet. Hadde jeg kunnet hadde jeg stilt alle spørsmålene til faren hans. Men det kunne jeg jo ikke, jeg kjenner jo ikke dem…Han så ut som en glad og lykkelig gutt altså men det var ikke vanskelig å oppfatte at han var annerledes…
Blir dette våre liv? Jeg kan ikke noe for det, men dette gjør ulidelig vondt i hjertet mitt. Jeg klarer ikke å slutte å gråte i dag. Jeg holder meg sammen en stund og så begynner tankene å fly og da kommer tårene. Det er tungt å være mamma i dag.
Jeg ELSKER gutten min og han er verdens fineste. Men jeg hadde gitt hva som helst for en måte å få fatt i hjertet…Hva som helst for en bekreftelse på at han ser meg at han er tilstede, at han observerer. At han vet at jeg elsker han betingelsesløst uansett hva….
Men jeg er så liten og hjelpeløs og han er så uendelig langt borte…