Nå sitter jeg hos frisøren og tenker litt…Jeg har valgt å ta litt vare på håret mitt, da sist gang var i høstferien i fjord. Gutta er i barnehagen og ja jeg har valgt å ha dem i barnehagen i dag for å ta litt vare på meg selv. De skal snart ha 6 dager fri hjemme med mamma og pappa faktisk. Han slapp å jobbe i påsken så nå gleder jeg ikke 💖
Som dere vet skriver jeg en blogg om hvordan det er å være mamman til en gutt som for tiden utredes for autisme. Jeg legger ut flere innlegg fra dagliglivet vårt både på godt og vondt. Og folk har meninger om det selvfølgelig. Det meste er positivt men også noen er negative og mener jegc eksponerer meg selv og min sønn og mener han tar skade av bloggen. Jeg setter pris på alle meninger og vil at folk skal vite at jeg har han i tankene når keg skriver. Det var en person som spurte meg om; tenk hvis Oscar leser bloggen din når han blir stor. Hun tenkte da at dette var en negativ ting…
Kanskje jeg er naiv men jeg tenker at han kanskje kommer til å sette pris på det jeg. Alt mamma gjorde for han og hvor hardt hun jobbet. At det ikke alltid var så lett. Men jeg håper det skinner igjennom at jeg ELSKER gutta mine av hele mitt hjerte. Jeg skriver for at folk skal forstå og ja også for at de skal forstå meg og ha empati med meg.
Jeg er en person som liker å stå i folkus. Jeg liker godt oppmerksomhet og at folk ser meg. Men grunnen til dette er det nok ikke alle som er klar over. Jeg kan sikkert for mange virke svært selvsikker og frampå, bestemt og ha klare meninger. Det er nok ikke feil heller, men dette er utenpå.
Jeg har siden jeg var ganske liten hatt et stort eksponeringsbehov. Jeg fikk en liten søster da jeg var 3,5 og hun “stjal” nok mye av min scenetid 😉 Hun ble veldig godt likt i familien og hun var/er nydelig pen og rolig og likanes og det var ikke så lett å konkurrere med. Men jeg elsker søsteren min for alt i verden.
Så da jeg begynte på skolen startet mobbingen og utestengingen. Men i monsettning til andre som blir mobbet gjorde jeg motstand i form av å eksponere meg selv enda mer. Jeg latet som jeg ikke brydde meg. Men jeg var/er forferdelig usikker på meg selv. Dette fortsatte jeg med hele veien i skoleløpet mitt. Jeg ville synes og ville høres. Jeg ville at verden skulle vite at jeg var her og at jeg var verdt noen ting. At jeg var smart, snill osv. Selv om jeg ikke var så populær eller så pen. Denne taktikken slo selvfølgelig galt hver eneste gang. Jeg ble et lett mål…Jeg ble utsatt for mobbing og trakassering, baksnakking og utestengning hele veien. Til og med på lærerskolen og i arbeidslivet.
Det var jo egentlig min egen feil og jeg burde nok ha endret taktikk. Men jeg var rett og slett for usikker. INGEN skulle se at jeg brydde meg, INGEN skulle vite at jeg tvilte og konstant trengte oppmerksomhet fra positive tilbakemeldinger fra venner/familie og kolleger.
Jeg var i avisen for en tid tilbake med min minste sønn Odin. Da var det en person som kalte meg oppmerksomhetshore, narsissist og psykisk syk. Dette var jo ganske drøyt å kaste ut av seg i all offentlighet. Men jeg må være så ærlig at jeg innrømmer hvordan noen kanskje kan ha den oppfatningen….kanskje ikke så ille og de betegnelsene liker jeg ikke. Men at jeg hadde et veldig behov for oppmerksomhet kan jeg ikke benekte.
Nå er det ikke sånn lengre. Selfølgelig liker man jo fremdeles å få oppmerksomhet og positive tilbakemeldinger og jeg blir veldig glad når folk ber meg om å stille opp som modell, synge i bryllypp og andre steder og jeg får være i avisen o.l. Men jeg kan fint sitte på fest nå uten å ha en mening om noe, eller sitte i møter på jobben å være stille. Jeg vet nå at jeg har en verdi og at jeg ikke trenger å høres hele tiden for at folk skal vite at jeg lever og at jeg er verdt noe.
Jeg har gode stabile venner rundt meg og en fantastisk familie som ofte stiller opp. De vet hvorfor jeg er som jeg er og dømmer ikke men velger heller å støtte og være der. Ikke minst har jeg en VIDUNDERLIG mann som elsker meg som jeg er på godt og vondt. Han vet også det meste om hvorfor jeg er som jeg er og hvorfor jeg reagerer som jeg gjør.
Jeg har MYE bedre selvtillit i dag. MEN!!! Det betyr ikke at jeg ikke kan brytes ned. Sånn som han i avisen. Det gjorde vondt. Og det at jeg ikke får sjansen til å vise “mitt nye voksne jeg” til folk jeg kjente før. Jeg tror nok at mange av dem vil dømme meg ut i fra den jeg var og ikke den jeg er nå. Men sånn er livet…Det må jeg bare tåle. Men jeg merker at når noen sletter meg fra Facebook og ikke vil svare meg på mld når jeg spør om jeg har gjort noe galt o.l. Så blir jeg enormt såret. Jeg er fremdeles den lille jenta inni meg som vil at alle skal like meg å være min venn og vite at jeg er snill osv…
Jeg kan ikke helt forstå slik oppførsel. Det er ikke alle mennesker jeg liker heller og sånn er livet. Men vi MÅ kunne snakke med hverandre og forklare hvorfor. Jeg vil gjerne vite om jeg gjør noe feil eller sier noe feil osv. Sånne ting stresser meg og gjør meg opprørt.
Jeg har negative sider jeg som alle andre og er ikke en perfekt person eller en perfekt mor. Men jeg har mange positive sider også. Jeg er snill, lojal og jeg elsker fsmilien min og vennene mine. Jeg stiller alltid opp når jeg kan og jeg er positiv og energisk..
Jeg håper folk i framtiden vil ta meg som jeg ER og ikke som jeg var. Og dømme meg ut i fra det jeg gjør NÅ og ikke ting jeg har gjort før. Dette er kanskje for mye å forlange og jeg har nok enda en lang vei å gå i forhold til å slutte å bry meg om det andre synes. Men jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger. Men jeg trenger ikke nødvendigvis å være enig med deg bestandig 😜
Så dette lille innlegget var om meg. Der stjal jeg rampelyset atter en gang 😛
Men neste blir om Oscar igjen 😉
