Oscar var en blid og snill baby. Han spiste godt og sov god og jeg kjente at jeg sakte men sikkert kunne slappe av. Han sov mellom meg og pappan og faren sluttet å våkne å sjekke han. Og etterhvert kom mine barselstårer. Når jeg til slutt forstod at han ikke skulle dø. Men en liten isklump ble igjen i hjertet. Den slapp liksom ikke. Noe er det…bare vent…
Oscar vokste og ble god og rund. Han var blid og aktiv og snill. Rolig og flink til å leke alene og underholde seg selv. Maste nesten aldri. Han sov godt på natta i egen seng. Alt var enkelt med Oscar. Han spiste alt, nattamming sluttet han med av seg selv. Ja alt gikk på skinner. Han var med oss å reiste til syden og elsket å bade og sand/strand.Han var en skikkelig kosegutt og sjarmerte alle i senk med de store blå øynene sine og lure smil. Kyss og kos øste han ut med og var veldig snill mot andre barn. Delte lekene sine og observerte og hermet. Men Oscar sa ikke så mye, nesten ingenting. Og hadde mye ørebetennelser…
