Fordi fødselen var så dramatisk var Oscar veldig sliten og apatisk og ville ikke spise. Jeg måtte vekke han flerfoldige ganger i døgnet og tvinge i han mat. Han fikk gulsott og hjertelyden(susing på hjertet) ville ikke bli borte. Altså klaffen i hjertet som normalt skal lukke seg etter det 1 døgnet gjorde ikke det. Oscar sov oppå/inntil meg eller pappaen hele tiden. Faren våknet flere ganger på natta og måtte sjekke at han pustet og var i live. Dag 4 begynte de å forberede oss på at vi kanskje måtte operere hjertet hans. Dagen etter skulle de gjøre det…2 leger møtte opp dag 5 for å lytte. Jeg og faren pustet knapt og jeg var så anspent i kroppen at jeg hadde krampe i armene uten at jeg i det hele tatt merket det. De snudde seg så på hverandre. Vi hører ingenting nå sa den ene. HØRER INGENTING!!! ER HAN DØD??? Nei, lyden er borte, altså klaffen har lukket seg. Dere kan få dra hjem i dag…lettelse og redsel fylte meg…Hjem, virkelig??? Men, men, men…hva hvis at…