Nå skal jeg dele noe med dere igjen folkens som jeg vet mange frykter å snakke om og ofte er redde for å dele med sine nærmeste…
Jeg håper dere tar dere tid til å tenke på de som sitter på sine små tuer rundt om i landet og trenger at noen andre tar første steget for dem på veien mot forståelse før dere evt kommenterer❤
Det er ofte en fin regel å ha for seg selv det;
Hadde jeg villet sagt det jeg nå skriver direkte ansikt til annsikt med vedkommende…
Jeg har fått så mye støtte etter at jeg valgte å gå ut med vår historie ang barnevernet men jeg har også fått kritikk og en del meget ufine henvendelser. Sånn er det alltid, alle er ikke enige i alt. Og jeg må ta med meg det gode for å klare å gå videre, det betyr ikke at jeg reflekterer over det andre men at for at jeg skal klare å fortsette i et positivt spor og være den beste mamman for gutta må jeg ha med meg det gode, det som styrker og løfter meg fram!
Jeg skal snakke om noe som jeg føler mange missbruker i dag og kaster ut av seg som ingenting, nemlig Angst/PTSD…
Jeg har nok alltid slitt litt med angst har jeg forstått i terapi. Men har ikke forholdt meg til det. Har lukket det inne, lagt lokk på og ikke delt mine tanker med andre i frykt for negative reaksjoner. Jeg har vært livredd for å bli glemt, utelatt, utestengt og ikke få være med de andre. Mye mobbing i barndommen så det stammer nok herifra…
Jeg kunne stå å vente på noen jeg hadde en avtale med og om de ikke dukket opp akkurat i tide og forsovidt i prosessen der jeg sto å ventet kom tankene; de har ombestemt seg, de drar uten deg, de liker deg ikke, du er bare dust, sist snakket jeg for mye og det ble de lei av, jeg tar for mye plass, huff jeg er så dust, de kommer nok ikke, de har bare glemt meg jeg har jo ingen betydning for dem…
HVER gang kom de tankene, i ALLE situasjoner du kan tenke deg. Og istedenfor å si det, dele dette og kanskje få hjelp. Så ble jeg super jenta, som sang høyt og danset vildt og snakket med alle og hadde meninger om alt og overdrev de fleste historier og ville være alt for alle! Stilte opp i øst og vest for å sørge for at jeg skulle ha betydning og verdi…
Jeg kunne på utsiden virke som den mest selvsikre jenta,men inni var jeg ødelagt…
Og folk spør meg i dag;
Hvordan tørr du være på tv?
Hvordan tørr du holde foredrag?
Hvordan tørr du aviser og media og alle prosjekter???
Svaret er enkelt og komplisert;
Alt jeg gjør gjør jeg for barna, for noen andre, for at de skal ha det bra og få bedre liv og da er maska på! Da er Line kun stemmen på veiene av noe større, noe viktigere.
Jeg pleide å synge også, i bryllup og andre tilstelninger,jeg var de gangene så nærvøs at jeg ikke husker helt hvordan det gikk engang…
Men jeg har fått mange fine og positive tilbakemeldinger på at jeg ikke er så aller verst på synging…
Så jeg meldte meg på x-faktor. Sjefen min på jobb på den tiden nesten tvang meg for han mente jeg var et talent, og siden han var musiker så ja…gi det et forsøk tenkte jeg…
Og jeg kom inn og de sa jeg var super dyktig og hadde ordetlig fin og bra stemme, virkelig altså, meeeen så var det utseende da, det var ikke helt på min side så de måtte nok beklage…De trodde ikke en kvinnelig Kurt Nilsen kom til å fungere like bra…
Så ja…det ble med den gangen for å si det sånn…
Så det lå litt latent i kroppen fra før av som ikke var helt bearbeidet det er sant, men jeg har hatt kontroll på et vis og holdt det godt innesengt og skjult for verden hvordan jeg hadde det…
Så kom barnevernbomba!
Det å bli beskylt for noe slikt å vite at du er 100% uskyldig og miste alt fotfeste og teppet blir revet vekk og følelsene så mange at man bare må skru av, panikk, redsel og fullstendig krise angst. Jeg tørr ikke dele de mørkeste tankene på det værste tidspunktet for det egner seg ikke på trykk…
Et sånt press, usikkerhet, idioti,uoversiktlig opplegg, rot og en prosess som var så bak mål og på kanten, at flere instanser mener BV fortjenet et søksmål. Så PANG! Da var det over gitt…
Alt var ok og fint og flott og ja…Da skulle vi bare glemme det og trippe fint videre…
BV beklaget for at JEG hadde opplevd dette som LITT tøft men ja ja, sånn er livet, takk og farvell liksom…Livet går videre…
Og ja livet går videre, det gjør virkelig det altså…
Men jeg har blitt merka, fått arr i sjela fått panikk og vonde drømmer. Livredd for å åpne pist, sliter med å ta tlf når ukjente nr ringer(jeg gjør det jo for jeg må jo det, men med puls…hver gang…)
På mandag ettermiddag sto jeg å tok oppvasken etter middagen. Jeg har vasken min foran vinduet. Og plutselig kommer det en bil. Det kjører ikke så mange biler inne i nabolaget her så jeg ble nysjerrig. Bilen sniker seg i min retting, en mørk bil med sota glass og to stk inni. Og den stopper rett foran døra mi…
Hjertet stoppet! For ut kommer to mennesker med litt proffe klær og hun ene bærer en mappe…
BARNEVERNET!!! tenker jeg…
Nå kommer dem, og jeg skjelver og hjertet slår som faan og jeg blir tørr i munnen og vil grine…
Tror dere de skulle til meg eller???
Nei de skulle jo til naboen de og hadde parkert langt fram for å få ut noe av baggasjerommet sitt…
Dette er bare en av sikkert 100 situasjoner jeg gjennomplever i løpet av en mnd…
Historien vår og historiene jeg har hørt fra andre har satt så dype spor at jeg har fått PTSD…
Det som gjør litt vondt i dag er at dette er et begrep mange tuller med og folk bare slenger ut av seg at de har eller sånn og sånn…
Det er ikke noe kult å sitte å fortelle at man har det…Det er ikke noe gøy å få de mørke tankene og panikk angst i alle mulige situasjoner man har taklet helt fint før…
Og jeg jobber med det!
Virkelig!
Jeg må jo bare gå videre og videre og videre…
Jeg må være mamma for gutta og klare alt det de andre mammaene klarer og mere til faktisk…
Nå er jeg på nytt alene med gutta og har ingen å ringe når jeg må ha en hånd å holde i, en skulder å gråte på…men sånn er livet mange ganger og sånn ble det nå…
Man kan ikke bare legge seg ned å gi opp, be om å stoppe toget, gå av bussen…
Man har det man har og må forholde seg til det…
Men jeg håper de som leser dette ikke tar lett på det. Jeg håper leger som melder foreldre inn til BV, kan gjøre litt undersøkelser først, at barnehager og skoler venter litt og ser, tar noen runder og er nesten HELT sikre før folk blir meldt…
Jeg har jobbet i skolen selv i over 11 år og vet at man skal ha lav terskel og bla bla bla…
Men husk også at det går ann å ødelegge liv, at folk må igjennom syke prosesser og arrene de sitter igjen med når de kommer ut på den andre siden uten å ha gjort en ting galt…
Jeg tenker at det er lurt å tenke både en og to ganger og konsultere med andre før man går til et sånt steg. For BV skal liksom være til hjelp og ikke missbruke sin makt og la la la og fandens oldemor…men det er ikke lek, det er LIV man roter med…
Så slipper mødre PTSD/angst og panikk for å møte de ulike situasjonene i hverdagen, for det var egentlig litt nok fra før…💔
Men folkens husk også på;
Det kunne vært verre!
Jeg kunne vært død😘
