Det var en gang ei flittig litta skogmus som bodde i et lite hull i skogen. Skogen var stor og det var mange mus som bodde i samme område, hullene lå tett i tett. Hun bodde ikke ikke alene, men hadde en fin liten familie.
Hun likte å rydde og holde orden, hun likte å organisere og hun likte å gjøre ting på sin egen måte, i mange år hadde hun styrt og stellet og gjort det meste selv. Det var lettere før hun fikk små mus i hus.
Hun var svært opptatt av å være flink og få til alt, hun ville være smart, jobbe flittig, lage god mat og la de små musebabyene sine få alt de ønsket seg. Hun stresset og stresset for at alt skulle være perfekt. Hullet skulle være rent, de små museklærne skulle være rene og brettet sammen og lagt bort. Musehullet skulle være ryddet og det skulle alltid være sund mat og ungene skulle være glade.
Musa jobbet dag og natt for at alt skulle være perfekt…Hun måtte også ut å jobbe, samle inn mat og hjelpe de andre musene i skogen med ting. Det var flere mus som spurte henne om å hjelpe dem med ulike ting og den lille musa svarte alltid ja… Hun ville ikke si nei, for hun var redd at de andre musene i skogen da ikke skulle like henne og at de ikke ville være venner med henne mer. Den lille skogmusa var svært redd for hva de andre skulle synes om henne. Hennes største frykt var at hun ikke skulle være likt og at noen skulle synes hun var stygg, dum og var tykk i pelsen…
Hun pleide ofte å late som at hun alltid var glad og trygg og hadde masser med energi, hun pleide å late som at hun ikke brydde seg om hva de andre skogmusene tenkte og snakket om. Men hver gang hun gikk forbi noen som lo eller snakket nedsettende kom tanken om at det var henne de snakket om. Hun var ikke bra nok og måtte nok jobbe enda hardere for at alle skulle skjønne hvor snill og flink hun var…
Den lille musa var ikke så flink til å be andre om hjelp til sine ting, hun var ikke så flink til dette fordi hun var redd de ville si nei. Og om de sa nei ville det bety at de ikke likte henne og at hun ikke hadde verdi for dem.
Den lille musa hadde er lite ønske, som hun aldri sa høyt til noen men som hun ofte tenkte på om kvelden når hun hadde lagt seg…
Jeg skulle ønske at de andre så meg, at de ville komme på eget initiativ, at de ville hjelpe og ville stille opp og ville vise den lille skogmusmamman at hun hadde en verdi for dem. Så langt i livet hadde den lille musa blitt mye skuffet. Det virket som at uansett hvor mye hun stilte opp for de andre var det ingen som så henne og elsket henne og ville henne like vel som hun ville de andre.
Den lille skogmusa likte som sagt å hjelpe de andre, og det var ikke bare for at hun skulle få noe tilbake. Hun likte å gi og likte å glede de andre…
Men av og til når natten har senket seg er det litt trist å ligge å tenke på at ingen tenkte på henne…
