Dere smiler til henne og tvinger fram et hei. Men møter ikke blikket  i det hun går forbi.

Dere er mange som mener og vet så mye bedre. Men det er ingen av dere som faktisk tar seg tid.

Dere er store og mange og trygge i lag. Men dere vet så lite om hvordan hun takler sin lange dag.

Dere hører på de andre med misnøye og harme. Men ingen har evnen til å lytte eller forandre.

Dere tror dere kjenner jenta, alle har en mening. Og dere snakker sammen og da er dere alle enig.

At hun er ustabil, lat og slettes ikke flink. Det er tydeligvis godt for alle dere å ha en felles blink.

Hun forsøker å bevise og holde hodet hevet. Men det er ikke så lett når man hennes liv har levet.

Dere vil ikke se og vil ikke vite. Dere trives i misnøyen og vil stadig rakke ned og bedrite.

Hun har ikke vært 100% tilstede, det er ting som har blitt glemt. Men å henge henne i gapestokk, knuse hennes hjerte, er ikke det litt for slemt?

Hun har mer enn nok å stri med, hun sover ikke på natta. For hun har et barn med utfordringer, som oppfører seg litt som katta.

Hun har et barn som ikke har evnen til å kommunisere.  Men når hun tenker meg om litt, det har heller ikke dere!

For å sitte i flokk og rakke noen ned. Istedenfor å støtte, ta imot, få en jente til å å føle seg velkommen til dette sted…

Det må være fantastisk å være dere som ikke har noen feil og har så stor rett til å bedømme. Som tråkker på de som ligger nede og tvinger dem til å rømme.

Men hva vet vel hun, det er jo sikkert hennes egen feil. Som har vært så mye borte, men har dere ikke speil?

Ta en lang kikk på dere selv og har du ikke tvil? Jenta ser iallfall hva som er bak de falske smil…