Jeg satt i et møte en en fagarbeider i systemet her for en liten stund tilbake.
Jeg skjønner du har det ikke lett Line men klarer du å kanskje forklare hva som er vanlig, så vi kan prøve å hjelpe deg?
Jeg lukket øynene, tok et dypt åndedrag og fortalte:
Livet mitt føles som en svømmetur, i havet. I kaldt vann med strøm…
Det er så tundt å svømme, men jeg er sterk og tidligere svømmer så jeg klarer det!
Strømmene gjør at jeg aldri kommer fremmover, men jeg gir meg ikke. For innimellom slipper de litt opp og det er litt lettere.
Men så er det sånn at det til stadighet kommer noen/noe og drar meg ned under vann! Noen ganger bare noen meter, noen ganger bare litt og noen ganger laaaaaaaaaaangt ned på dypet, i mørket.
Hver gang kommer jeg meg til overflaten igjen og får igjen pusten, rytmen på takene og flyten i strømmen…
Men jeg kommer aldri inn til land!
Jeg åpner øynene og ser på vedkommende som sitter ovenfor meg, personen har tårer i øynene…
Jeg vet ikke hva jeg skal si helt sier personen. Jeg forstår at du føler deg alene. Men… du har jo venner rundt deg og et støtteapparat? De hjelper vel, du snakker og deler med dem???
Jeg lukker øynene igjen.
Jeg svømmer…
Og jeg får livbøyer fra de nære rundt, de kommer i båter og kaster ut tau og livbøyer. Noen hopper i vannet og svømmer med meg i perioder.
Det hjelper, de holder motet mitt oppe!
De støtter og bistår og heier på meg.
Men de får meg ikke opp i båtene sin, havet holder meg fast.
Jeg kan ikke reddes,
jeg er låst,
fanget,
på evig svømmetur…
Men… sier vedkommende…
Men… svarer jeg tilbake.
Det er ikke gøy å svømme, det er ikke gøy med publikum, det er ikke gøy at de skal se meg, høre meg og ikke få til å redde meg. Jeg har ikke lyst til å snakke om det, jeg har ikke lyst til å se tårene i øynene deres når de ikke får meg opp i båten sin!
Jeg vil være normal…
Jeg vil ikke snakke om svømming, jeg vil snakke om ALT annet enn det…
Alt annet…
Men jeg må ta imot livbøyene for ellers drukner jeg… jeg vet det…
Og jeg tar de imot…
De vet, jeg vet at de vet og de vet at jeg vet at de vet…
Og så svømmer jeg videre.
Personen sitter igjen med tårer, denne gangen renner de… det pustes ut.
Og så får jeg en klem.
Det hjelper!
❤️