mammantilenautist Min blogg handler om hvordan det er å være mamma til en liten gutt som blir utredet for autisme. Og utfordringene hverdagen bringer for oss alle ved å leve med et barn med denne diagnosen. Oppturer og nedturer og rett fra hjertet.

I helgen så var jeg å kjæresten på en mini tur der vi måtte kjøre en ferge.
Da kom vi inn på et tema jeg som oftest ikke snakker så høyt om om meg selv…

Jeg fortalte ikke før vi sto på fergeleiet at jeg egentlig er litt engstelig for å ta ferge…
Jeg vil helst vite hvor redningsvestene er, vil sitte oppe å speide rundt meg, for å se i hvilken retning jeg skal svømme om livbåtene ikke kommmer på vannet. Få på ungene vester, binde dem fast i meg og holde oss sammen. Alle skal reddes og alle skal reddes av MEG!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Dette er jo kanskje ikke såååå fryktelig uvanlig tenker noen, at man har en beredskapsplan i fall noe skulle gå galt?
Kan jo være fint å ha tenkt igjennom sånt på forhånd for å unngå panikk?
Joa…
Det har jeg også tenkt.
I alle år.
I absolutt ALLE situasjoner…

Da du er i konstant beredskap blir det kanskje ikke lengre en styrke men en byrde…

Alltid i beredskap!

Ringer tlf, jeg er klar!
Jeg kaster meg rundt og stiller opp.
Jeg har en plan for alt, er klar for alt, er stressa for alt…
Inni meg.

Tlf ringer 08.30 en søndags morgen, det er boligen til Oscar. Jeg er allerede påkledd og på vei ned til sykehuset i hodet mitt, tenkt over at jeg har med medisinene mine i veska i tilfelle man blir der i dagesvis, som har skjedd før. Klar for å snakke med legene, klar med fødselsnr, sykdomshistorikk og klar for å evt ta en kamp om en viss lege dukker opp som jeg nekter å la komme i nærheten av Oscar…
Alt dette på 15 sekunder.
De trengte bare litt ekstra penger til en inngangsbillett.
Jeg; Lys våken og puls på 200…

Jeg får tlf fra skolen.
Jeg er klar, klar for å høre dårlige nyheter, klar for å røske på meg sko og spurte bortover om Odin har angstanfall…
Full fokus, puls på hundre og ørtoførti.
HVER gang skolen ringer.

Jeg går inn på et kjøpesenter.
Jeg vet hvor doen er i fall jeg får vondt i magen, jeg vet hvor nærmeste utgang er i fall brann. Jeg tviholder på veska i fall noen blir utagerende…
Stressa for folk, redd de skal se, blikket langt frem og planen klar om å komme meg fort inn og jækla fort ut!
Tanker konstant i spinn om alle ting som kan skje mens jeg er inne, vann i veska i fall heisen stopper,smertestillende i fall migreene. Klar for HLR om noen andre skulle falle om…

Jeg har ringt 113 såpass mange ganger nå at jeg kan det på rams, har kjørt ambulansen for mange ganger til å kun fylle 40 år i år…

Jeg kan sikkerhetsregla på flyet bedre enn flyvertinnene…
Men akkurat når jeg flyr klarer jeg å slappe av, for da har jeg lagt livet mitt 100% i noen andre sine hender og tenker som så at; styrter vi så dør vi…
En ekstrem situasjon der andre ofte er redde, der jeg bare har kapitulert…

Men fy farao så sliten hjernen min er.
Alt som kan skje med ungene, jeg har planer for det meste…
Oscar kan ikke snakke, jeg har blitt allergolog, gastro ekspert, ØNH lege og ernæringsfysiolog, tannlege og allmennlege, all rapped into one!
Har stålpeiling, stålkontroll…

Jeg er sliten…

Alltid i beredskap!
Alene om ansvaret, alene om planene, alene om tankene, redd for hva folk skal tenke om meg om jeg deler…
Redd for å virke, gal, koko, insane…
Redd for å ikke være perfekt.
Redd for å dele.
Redd dere skal le av meg.
Redd dere skal be meg ta meg sammen.
Redd dere ser ned på meg.
Redd for å bli glemt.
Redd for å ikke være god nok venn.
Redd for å ikke være god nok kjæreste.
Redd for å ikke være bra nok til å bli elsket, sett og inkludert.

Alltid i beredskap…
Følelsene godt pakket inn, støtte for alle andre,Line kjenner alle, men ingen kjenner Line.
Hvis man ikke føler, blir man ikke skuffa…
Men man blir jo skuffa.
Man har et hjerte og et behov for felleskap,vennskap og nærhet i en relasjon.
Jeg er bare et menneske.

Alltid i beredskap!

Men…

Jeg er sliten nå.

I dag sa jeg til Odin;
At når du blir stor,
må du huske å være varsom med dine ord.
For alt det du sier det setter spor,
Og hvordan de tolkes og hvordan de snor.

Husk å vær varsom og vennlig og grei.
Det er IKKE for at alle skal like deg.
Men det du sier blir lagret og husket.
Og du vet aldri om det deles med glede eller blir vridd og lusket.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du har et ansvar for det du skal si,
Du bestemmer selv om det skal varme eller om det skal svi…

Og lov meg min kjære, min elskede venn.
Bruk aldri ord du hører mot andre igjen!
Har noen delt noe kjært eller sårt med deg, så kan du velge å være ond eller grei.

I mitt hvelv bor det mange hemmeligheter og tanker. Det er fortalt av folk i fortrolighet som så meg som sitt anker.
ALDRI vil jeg drømme om å slippe ut dem, som en vits eller forsvar, for å være faan eller være slem.

Uansett hva du velger å gjøre med mine.
Så sitter jeg trygt på ordene dine.

Selfølgeli er det vondt å se seg tilbake, på de som var før som man har måttet forlate.
Men fordet om man vokser i fra, fordet om man velger å dra, trenger man ikke å hate.

Og det er vondt å høre at det lurer å lusker, at dine innerste tanker blir hvisket i busker…
At historier som er mørke,intime og dine, blir brukt som sladder og underholdning for dem ovenfor sine.

Har du engang vært en bekjent eller venn. Kan du ikke være elskverdig nok til å holde på dem…?
Og vite at dine ord om meg de får liv når du snakker. De andre de sladrer og de sprer det og skakker…

Er jeg perfekt?
NEI lang derifra…
Men er det at jeg valgte å forlate å dra, nok til at du skal sette min verden i fyr og flamme?
Nok til å ønske å gjøre meg til skamme?

Husk at dine ord de kan gå begge veier…
Du kan velge å sverte, men også velge en seier…

Og i min verden er seieren den, du vil ikke høre et ord fra meg om dine hemligheter min gamle venn!

Er det så vanskelig å legge det vekk og tenke på det som var bra?
Tenke på stundene som gjorde deg glad…

Det er rart å lese mld fra gamle bekjente, som lovpriste deg opp og ned i mente…
Men som nå har valgt å stikke kniver i din rygg, kalle deg fæl,og ego og stygg?

Og er jeg bare snill og perfekt og vakker???
Nei langt der i fra det er mye som skakker…

Men jeg gjør det jeg kan for å være god og snill mot alle, trenger du meg står jeg klar for at du skal falle.

Husk at dine ord, de bestemmer hvordan du skal føle og tenke.
Du bestemmer om du lar dragen fly eller får båten til å senke…

Og hvis du vil snakke stygt og tenke fæle ting om meg?
Så skal du få lov til det min gamle venn.
Da finnes det ikke noe jeg kan gjøre for å få deg til å se og snu om på tanken igjen…
Men jeg håper de som står meg nære nå vil kunne si, at jeg er mild og omtenksom og jeg vil alle vel, og jeg håper du en dag vil klare dette selv;
For en gang i tiden så betydde du noe for meg.
Er det da så vanskelig å kunne si at;
Line jeg er/var glad for deg❤️

Visste du at sommerfuggelen er en av de sterkeste skapningene på jorden, sa jenta!
Jeg tenker du er som den❤️
Hun går i klassen til Odin og hadde laget dette armbåndet til meg…

Jeg har hørt historier om sommerfuggelen før men ikke nødvendigvis tenkt at den er noe jeg føler meg knyttet til.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sommerfuggelen er først en larve og så går den inn i en kokong den må kjempe seg ut av. Dette må den gjøre helt på egenhånd, for får den hjelp vil ikke vingene være sterke nok til at den klarer å fly…Det vil si at den sliter seg ut og på veien blir den sterkere og sterkere og dersom den ikke dør i forsøket møter den verden med en styrke nok til å klare å fly…

Kan jeg relatere til dette???

Vel skal jeg være helt ærlig så er det vel kanskje noe av det som har truffet mest i løpet av årene, når folk har sammenlignet meg med både helgner og superhelter.

Jeg har vært i denne kokongen.
Også kalt livet mitt…
Jeg har kjempet kampene, jeg har stått i slagene, det ene etter det andre…
Ofte i mørket, ofte i blinde, ofte i redsel for om jeg i det hele tatt klarer mer. Jeg har valgt selv å ikke “bruke” de rundt meg for mye for jeg har vært redd…
Så redd for å bli avhengig av noen, så redd for at om noen hjelper meg vil jeg ikke klare å “fly” på egenhånd.
Og tenk når de ikke er der lengre, da blir jeg sittende på kvisten uten å vite hvordan jeg skal komme meg noe sted.

Jeg hadde en samtale med en dame i det kommunale hjelpesystemet denne uken om livet mitt, hva jeg har stått i og hva jeg fortsatt står i…
Hun sa; Det er mye Line…det er MYE!
Har du folk rund deg du kan gå til, prate med, få støtte fra???

Har jeg det???
Jo da, jeg har det.
MEN!!!
Jeg er så livredd for å trekke andre ned, jeg er så livredd for å være henne veninnen som folk tenker;
Fuck der kommer Negative Nelly!
Når jeg er rundt dem.

Jeg er så vandt til nære relasjoner og venner som svikter og stikker når jeg ikke er “bra nok” lengre. Når jeg ikke lengre er der for dem 100%…
Jeg er så vandt til at kjærligheten kommer med betingelser om at jeg må være, prestere, stille opp og gjøre. Ingen er glad i meg bare for at jeg er meg…

Når jeg i fjor på denne tiden satte meg selv først og ba om plass men også støtte, mistet jeg flere. Da jeg i et tidsrom ikke kunne være der for DEM, var jeg ikke bra nok lengre, jeg var ikke verdt å beholde når jeg ikke kunne yte.

Dette er ikke noe nytt, dette er livet mitt, jeg har alltid vært et service menneske.
Jeg skal gjøre ALT for deg så du har det bra for kun da er jeg verdig å bli elsket…

Dette sitter DYPT…
Ekstremt dypt…

Jeg kan ringe noen å dele litt, jeg kan spørre om hjelp litt. Men i hodet mitt fører jeg regnskap. Du hjalp meg med det, da må jeg passe på å gjøre noe tilbake, da må jeg passe på at du vet jeg er takknemlig, da må jeg huske på at jeg er skydlig deg noe.

Jeg kan ikke få uten å gi…

Og det er vennskap det, man gir og tar!

Men jeg sliter med å tørre å dele…
Jeg har delt litt med noen men da ble det for mye, for tungt, de ville ikke være en del av det…Det ble for stekt å ha med seg…

Men jeg har aldri bedt noen om noe som jeg ikke kunne gitt i retur!
Jeg har aldri bedt om ubetinget støtte og kjærlighet…
Jeg har stått i kampene selv, i sorgen selv, har de spurt har de delvis fått svar, men ingen har blitt invitert helt inn til å dele min verden og mine byrder med meg… Ingen! Noen sinne…Aldri…

Så når er man for mye?
Når skal man dele?
Når er man sommerfuggelen og når skal man stoppe?

Mange tanker, følelser og redsler…

Mange venner har seilt vekk.
Noen få er blitt igjen.

Forhold har vært luftspeilinger.
Man har valgt feil, stått i det for lenge, jobbet for noe som aldri har skulle vært. For det er det sommerfuggelen gjør, jobber, sliter, strever for å kunne fly.
Men skal man måtte jobbe for omtanke?

Jeg er en sommerfuggel!
Jeg har kjempet, jeg er sterkere, tøffere og modigere for kampene!

Men kan jeg nå fly ut i solen?
Og finne meg et trygt sted å lande, der det er varmt og trygt og omsorgsfult.
Kan jeg finne noen som orker at jeg deler? At jeg er sterk nok til å føy helt på egenhånd men som ønsker å fly med meg?

Jeg har sagt det tusen ganger før og jeg sier det igjen…

Jeg er din beste venn, din allierte, din ride og die!

Vil du være min?

❤️

Kan du si dem til jeg tror det selv?

Hvis du ser et bilde av meg.
Ser jeg snill ut, ser jeg tøff ut, ser jeg bra nok ut for deg?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Du tror kanskje det, at jeg kan se alt dette selv?
Se det du kanskje ser,
men alt jeg ser;
er jeg bra nok likevell?

Du kan tenke, hun er da fornøyd med seg selv. Har god selvtillit, smiler stort, føler seg vel.
Hun legger ut bilder der hun smiler, det er da ingenting i henne som tviler?

Hun snakker ofte høy og kan både fjase og le. Har da vel ingen trøbbel med å hverken høres eller seees, det er da ingen tvil om det?

Du ser kanskje et pent fjes, en tynn kropp, et fint smil og annsikt stellet opp.
Du tenker kanskje, hun må da være fornøyd og føle seg på topp?

For hun har da sett ut mye verre før?
Var tykkere, sytggere, brydde seg ikke om at hun så ut som hun dør…

Og nå så er hun tynn og fin og smiler alltid bredt. Hun ler så høyt og står så sterkt, så modig har vi aldri sett…

Men er det modig når det meste bare er et skall?
Når du livredd går igjennom livet, angst for feil og fall.

Når du hele livet har fått høre du må være;
Du må være penere, du må være tynnere, du må være mer men mindre.
Det er en tung bør å bære.

Når du aldri før har turt å sluppet noen inn.
For du er så himla redd de skal slukke den siste gnisten din…

Hvis du en gang til må måtte lytte til de stemmer, som krituserer, snakker deg ned, stadig klager og de gremmer…

Alt en gjør kan fort bli feil.
Når du ser deg selv gjennom deres speil.
Da er du stygg, og feit og dum og alltid litt for masse.
Og denne tunge sekken med kritikk må du gå rundt å drasse.

Eller må og må tenker kanskje du?
Du kan jo sette den ned?
Og lytte til deg fine folk har å si?
Kan du være åpen for det?

Og gi slipp på de som skuffet deg, la de gå de som kunste deg når du så vidt slapp dem inn?
Snu din kappe litt og stille deg i en annen vind?

Jo det kan høres lett ut det, bare lytte til det fine og la all dritten gå.
Men desverre kjære venner det skal mer til enn som så…

For du må huske at kritikken startet for lenge, lenge siden…
Det er den som har fått feste seg i min lille viten.

Så om du sier nå;
Du er snill og fantastisk, du er smart og du er vakker…
Så går de ordene i krig med det som bor i meg, de krangler og de baksnakker.

Skal vi tro på dette nye?
Eller skal vi gå til det vi kjenner.
Gå til redsel og kritikk og et liv med falske kjærester og venner?
Skal vi ta inn kjærligheten og la solen på nytt få grye?

Og det kan være du kjenner at dette er urettferdig for deg?
At du nå skal måtte ta støyten for de som var der før?
Det må da være min egen jobb og slippe denne bør?
Du har da aldri vært noe annet enn forståelsesfull, snill og grei?

For det er da folk der ute som har det mye verre enn deg?
Herregud da Line, ta deg sammen, du kan da ikke kreve det av meg?

Og jeg er så redd for at det er det du skal tenke når jeg ber deg hjelpe meg!?!
Jeg er så redd, jeg skal bli for mye, at du rett og slett går lei…

For jeg er enda knust av årevis med knekk og kjeft og skjenn…
Og selv om jeg er sterk som få så trenger jeg deg min venn…

Kan du hjelpe meg til å ta det inn;
at jeg er god nok, snill og vakker?
Kan du hjelpe meg når du ser at livet og selvtilitten imot meg bakker?

Vil du være den som står her og bare vil meg vel?
Kan du si meg fine ting?
Kan du si dem til jeg tror dem selv?

💔

Limboland…

Desember…
Juleforberedelser…
Følelser…
Det er mye, livet er mye, jeg er mye…
Det første lyset er tent i adventstaken, huset er julepyntet, gaver er kjøpt og skal pakkes inn, radioen strømmer julemusikk. Man skal være spendt og glad og spre glede men;
Han er ikke her…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er som å leve i et limboland:

Der man tviholder på det som er bra, helgen som var, det fine, de gode vennene, alt som nå går bra…
Problemer man har forsert og forhåpentligvis lagt bak seg for en stund. Folk har sviktet, venner har gått, forhold har raknet…
MEN nå er det over!
Og man kom sterkere utav dette også…

Man durer videre i superfart, man tar tak med begge hender og holder fast.
Man har hus, man har bil, man har mat og klær og til og med nok til gaver og kos…Man har minsten som har kommet seg opp av gropa, med masse hjelp og fremdeles vaklende, men vi er i god positiv driv fremmover.

Man har sluttet å rase ned i vekt, kroppen spiller litt mere på lag, det er lettere å spise og man sover igjen på natta…

Limboland…

Det å prøve å nyte freden,stillheten og roen, det “normale” livet uten å bli spist opp innvendig av dårlig samvittighet, for han er ikke her…

Han er i boligen. Det lengste oppholdet noen sinne, en hel uke skal han være der. Og det river, det tærer, det svir…

Limboland

Er det lov å være lettet, er det lov å slappe av, er det lov å bare være for man vet at man må være for han andre seinere i uka her… Er det lov å gi kroppen ro og pause før en anstrengelse? Er det lov å si at man er sliten nå?
Men at man alikevell ikke har noe annet valg enn å gå videre…
For toget går og man må bare feste beltet å bli med på turen…

Flyet landet da den siste diagnosen var på plass…Det smal og det raknet…
Jeg lot det slippe ut, jeg hylte og skrek og gråt og kjente at dette er så jævlig, jævlig urettferdig…
Hvorfor han, Hvorfor oss, Hvorfor meg?

Men flyet landet og toget går videre…
Med vissheten om hva slags baggasje man har ombord, det er den eneste forskjellen. Nå vet jeg helt sikkert hvilken rettning jeg må styre toget, hvilke spor jeg må velge for han…

Limboland…

Det å vite, det å kunne sette fokus, det å lande flyet og endelig få bekreftet det man allerede visste i hjertet sitt.
Å slippe å krangle med leger og fagfolk, å ha noe å vise til. SE HER! jeg hadde rett og jeg bestemmer veien nå. Lettelse over valgene som er tatt, lettelse over at man kan se tilbake og tenke at man har gjort noe riktig!

Sorgen…
At det siste fnugget med håp nå ble revet vekk…At uansett hvor hardt jeg jobber kan jeg intet gjøre, at dette er livet mitt for alltid. Det finnes ingen kur, ingen medisin, ingen hjelp…
Dette ble livet og sånn er det, til den dagen jeg dør!

Limboland…

Det å bli kjent med en ny, det å kjenne på gode følelser, å bli tatt vare på og være nær noen. Det å tørre å stole på noen igjen, det å håpe på noe nytt og bedre, dele av seg selv, de innerste tanker, gi kjærlighet og ta imot…å se noen se på meg og kjenne varmen i hjertet…

Redselen, redd for å si noe feil, gjøre noe feil, redd for at personen skal svikte som de andre, være utro, knuse mitt hjerte…redd for at de indre tankene mine blir for tunge, for mørke, for mye…

Limboland…

Skinne og vise seg fra sin beste side, sterk, kunskapsfull og vakker!
Lysene fra stjernene i vinuene, latter, musikk og sang, klemmer, gode venner, en ny og ukent som kanskje blir. Lov å føle glede, lov å føle lettelse, lov å føle kjærlighet!

Men å også måtte kjenne på redsel, frykt og dårlig samvittighet. Tørre å være seg selv og vise svake sider og håpe man alikevell er nok…Lov å være skuffa, lov å være sliten, svak og trenge omtanke, forståelse og kjærlighet for;

Han er ikke her…💔

Kjære venn;
Jeg skjønner du vil prøve,men du vil aldri helt forstå.
Den uroen, det vonde, den sorgen som bor inni meg fra nå…

Da du kom til var du en glede, var 2 streker på en pinne.
Men mammahjerter visste noe var galt, selv om det er smil man helst vil minne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og når jeg lå der og fikk se seg på en skjerm for første gang.
Burde gleden sprettet i være, hjertet fylt seg opp med sang…

Men vi fikk høre at min intuisjon nok desverre var på stell.
Det ble blodprøver og tester, det ble utralyder, eksperter og alt var ikke såre vell…

Men så kom du ut i verden med dunder og med brak, du pustet nesten ikke, var en hvit livløs liten sak.
Men så våknet du til live og hele verden etter dette, er fylt med mammas ønske om å bare gjøre det rette…

For du var knapt fylt 3 små år når du den første diagnosen fikk, det var sykehus og leger, psykologer og mange, mange tester og stikk.
Og så satt vi der i en stor flokk, og der så fikk vi diagnosen høre og etter den dagen skatt har livet vært en salig røre…

For fra første gang mamman din fikk høre hvem du var, var hun rett i kamp,tøff som få,hun var lynras, hun var snar!
For hun skulle skaffe alt til deg som kunne hjelpe deg på veien. Spesped og iop,sakkyndivurdering,BPA,hjelpestønad,
hjelpemidler,ja til og med den boblevegg greien…

Og hver en gang vi satt oss ned å hadde et nytt sånt møte, der alle var så rolige, imøtekommende og søte…
Der alle de “forsto” hvor tøft dette var for meg, å få flere diagnoser på papiret på din vei..
Så tok mor til våpen, hun gikk i kamp og søknadene ble flere, hun banet vei, hun krevde hjelp, hele veien måtte hun strveve!

For det viktigste i verden var at du skulle ha det bra, være den nydeligste fine du som alltid smiler og er glad…
Men i morgen er det siste møtet som skal være på mange år. Imorgen skjer den dagen som setter de dypeste sår!

For imorgen skal mamma få svaret om din siste diagnose,og forsøke å svelge denne uten å gå inn i en psykose…
Hvorfor tenker kanskje du, hun må da ha blitt vandt til dette?
Men nå er det ikke kamper igjen, ingen søknader, ingen ting å fokusere på utenom å sette…

Sette meg ned å ta dette tunge, vonde innover meg, og vit min kjære elskede hvor høyt jeg elsker deg!!!
Men mamma er så lei seg for du ble ikke sånn som hun ønsket du skulle bli…
Og uansett hvor mye jeg jobber, hvor mye jeg kjemper, hvor mye jeg ønsker, hvor mye jeg håper, har det ingenting å si…

Så denne gangen må jeg sette meg ned å ta inn denne sorgen, jeg må slippe ut skuffelsen, gråte og hyle og desverre rive ned hele “mammaersåinnmaritøff” borgen…
Og jeg gruer meg så, jeg føler meg så tom, så ekkel og så sliten…
Etter 7 år med kamper tror jeg aldri noen sinne jeg har følt meg så innmari liten…

Og jeg skjønner lille venn at hverken du eller de rundt oss de forstår…
For det har jo gått 7 år nå, nå er det vel på tide å slutte å være så sår?
Det virker nok rart for veldig mange, for de 7 årene har vært mektige og lange..

Men kjære venn når du ser meg i denne sorgen, knust sønder,knekt og rå, kan vi ikke bare bli enige om dette nå?
For jeg orker ikke forsvare og forklare, kan du ikke bare;
Vise støtte, vise omtanke,gi meg en klem og gi meg trøst?
For dette sorgen den er ikke bare bare, og hvem vet hvor lenge den vil vare, resten av livet kanskje, eller vil den slippe taket litt til neste høst???

Men alt jeg ber om er at du lytter og at du leser og at du tar inn det jeg sier nå!
For uansett hvor mye du ønsker;
Du vil aldri helt forstå…💔

Vil du elske meg da?

Når jeg smiler og ler er blid og glad,
Jeg er nok lett å like når alt er bra?

Når jeg vitser og synger og gir deg en klem, og døren alltid står åpen for deg i mitt hjem…

Når jeg er positiv, sterk og har tid til å lytte, når jeg stiller opp for deg uten å forvente et bytte.

Når jeg tar telefonen og du kan gråte til meg, når jeg hører på dine problemer og er alltid forståelsesfull, snill og grei…

Da er jeg nok lettere å like, for jeg lytter forstår, selv om inni meg er det ofte mye jeg vil skrike…

Men jeg er så redd for å dele det med deg, de skumle, mørke sidene jeg hater så ved meg…

Mitt liv det er på utstilling er det noen som mener, for jeg legger ut bilder, jeg skriver og deler…

Dette er det noen som synes er fint og andre som ikke tåler, men det er ingen som vet om hvordan det faktisk er å gå i mine skosåler…

Du tror du vet, du tror at du kjenner, du tror du har innsikt, tror vi er gode venner…

Men det meste av det du får se det er litt tungt men stort sett bra, for åpner jeg den sorte boksen vil du elske meg da?

Hvis jeg snakker om det tunge om sjalusien og om sorgen…
Om hvordan livet kan være på innsiden av borgen.

Hvis jeg forteller om de dagene jeg egentlig vil vekk, hvor tankene om å fortsette dette livet stivner meg av skrekk…

Om redsler og byrder og følelsen av å drukne i sivet. Om stygge, vonde tanker om å stå i dette livet…

Jeg tørr ikke åpne, for jeg vil ikke såre deg. Jeg vil ikke se deg skuffet, påvirket eller tynget av det som ligger på innsiden av meg…

Jeg ror båten alene for at jeg skal slippe å vise… for det ligger mange tunge tanker bak dette stive gliset…

Og jeg vet og jeg hører at ingen er perfekte…Men deling for meg er for stygt og direkte.
For har jeg først sagt det kan jeg ikke ta ordene vekk, og tanken på å se deg bli skuffet, tynget og full av skrekk…

Og de sier at for å kunne knytte dype bånd sammen, må man åpne seg opp og vise hva som bor inni stammen…

Men vil du elske meg da?

De dagene der ting er tungt, jeg gråter og har det ikke bra?
Vil du tåle å høre om det jeg bærer inne, vil du ta min hånd og tåle sorgen og sinnet?

Vil du tåle mitt mørke, jeg er redd for å dele med deg.
For du kan da bestemme at jeg blir for mye for deg…

Vil du elske alt det stygge sammen med det fine? De dagene jeg ler, de dager jeg må grine…

For jeg kan være sterk og tøff og smart og snill når jeg viser bare overflaten, og det er fint og lett og morsomt og danse med meg nedover gaten.

Men så kommer tankene om dagene og tingene som ikke er så bra.
Vil du tåle de, vil du makte det,
Vil du elske meg da???

Jeg mener at overtenking har blitt en ny folkesykdom og konfrontasjon har blitt helsefarlig…

Hvorfor???
Jo nå skal du høre;

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Konfrontasjon er assosiert med noe negativt, utrygt og utrivelig…
Det er aldri noe gøy å gå til noen, søke noen for å få svar på noe ubehagelig du trenger å vite. Det gir stress, høy puls,vondt i magen og generelt ubehag å konfrontere noen med et tema en selv kjenner er ubehagelig. Sånn er det for alle…
Så det vil man helst unngå, stappe det under teppet, gjemme det bak en stol, late som alt er fint og flott og drømmer og slott for å unngå å kjenne på unehaget…

MEN!
Snu på det da folkens!
Det er skyhøye tall på stress og angst hos befolkningen nå, helt fra barneskolen og oppover…
Hva har skjedd???
Er vi blitt så fullstendig ødelagte av å gjemme oss bak sosiale medier at vi ikke lenger klarer å snakke med hverandre?

Da jeg var yngre slet jeg mye med overtenking i forbindelse med sosiale situasjoner og relasjoner. Jeg var fullstendig paranoid og livredd til en hver tid for å ikke bli likt, gjøre noe som andre oppfatter feil og baksnakking…
Baksnakking SUGER!
Jeg jobbet utrolig hardt for å bli likt av alt og alle, jeg slikket alle oppetter ryggen og var enig med kreti og pleti og snudde meninger etter hvem som satt der der og da. Livredd for hva de sa bak min rygg, overtenkte alle situasjoner, alle reaksjoner, alle relasjoner. Men turte jeg å konfrontere noen??? Nei!
FOR…konfrontasjon suger jo det også…
Det er fryktelig ubehagelig å konfrontere og bli konfrontert…
Men etter en konfrontasjon så er det over i det minste, da vet man, da er det oppklart og ubehaget siger sakte over, man slipper å sitte å tenke og lure og konspirere med angst og ubehag…da er det ferdig…

Men så sitter enkelte der som en iskald snødronning eller konge, høøøøøyt oppe på toppen av Mount Everest, laaaaangt over konfrontasjon, de har plassert seg så langt unna det går ann for å unngå “ubehaget”…
Der trives de med å sitte å få små beskjeder ropt fra ulike skjerpaer som vandrer i livsbanen deres i fjellet.
De får høre små rykter og sladder og “info” så de føler de er “informert” om livet som foregår under dem…
Og så lager de seg ideer, tanker og danner seg meninger ut i fra infoen de får…

Små snøballer blir krummet og sendt nedover fjellsiden i overtenkingens navn…
Mens snøballen ruller nedover plukker den stadig opp nye “tanker” i form av snø, nye ideer, nye meninger som på ingen måte er bekreftet av kilden for ideen, men som overtenkeren slenger i, for svarene er kun fra eget hode…

Dette er overtenking på sitt aller verste, for isdronningen sendte ned en ball, som hun selv ville slippe men overtenkte og overtenkte og overtolket og spant et nett av teorier og konspirasjoner og selv om ideene kanskje kom fra skjerpaer så fant hun svaret helt på egenhånd i eget hode…

Og PANG! Så traff snøballen den lille landsbyen langt der nede som ikke skjønte en dritt av dette snøraset som kom farende, for ingen derifra hadde vært å vandret i fjellet for å forårsake dette enorme skredet som kom…
Ingen der nede visste om historiene skjerpaene fortalte oppe i fjellet…

Isdronningen blir desverre syk av å sitte sånn, blir syk av de kalde vindene, blir syk av skjerpaene hun ikke helt vet om taler sanning eller er påvirket av høyden og fabler historier i natten,for de kommer aldri helt opp, men holder seg gjemt i tåken der det er trygt og ingen kan se hvem de er, men de høres…

Det er kaldt, tungt, slitsomt og emosjonelt utmattende å sitte sånn å være redd for vindene fra alle kanter, beskjeder man ikke kan stole på, ensomheten og svarene kommer kun fra eget hode…
Alle blir syk av sånt…

Men så er det også trygt, for nede i landsbyen finnes sikkert svarene, men da må jobben om å gå hele veien ned gjøres først og så må man sette seg ned å lytte og ta imot og gjøre seg klar for den ubehagelige konfrontasjonen…
For den kommer, og det svir og stikker og kvalmen stiger og pulsen er høy og det er vanskelig å stå i det…

Det går over, når svarene kommer på bordet, så går det over, når snødronningen sine egne tanker kan deles med landsbyen sine så kan alle gi og ta. Ting som er tøft kan bearbeides og ting som er vondt kan deles, tanker kan hviskes vekk, ideer kan legges døde, konspirasjonsteorier kan avklares og dø…
Kanskje er løsningen at man er enige om å være unenige, men ingenting er så ille at man ikke kan bli enige og tilgi…

Hva blir man mest syk av spør jeg meg?

Vil du bli på fjellet og sakte fryse ihjel av folkesykdommen som er overtenking? For et langt liv er du garantert selv om du er kald og isolert…

Eller vil du ta sjangsen på å se om det blir bedre når du bærer snøballen ned fjellet og kaster den i gulvet på fjellstua i landsbyen, istedenfor å sende den ned uten å se målet for sammenstøtet?

Hva blir det til?
Et liv med ubehag og vonde tanker og vrak på alle sider?
Eller ubehag og mulighet for et nytt perspektiv?

Husk;

Det valget tar du selv…!

Livet…
Det er ikke lett å leve er det mange som sier og vi har alle baggasje er det enda fler som sier…

Men hvordan går man på et “tog” å lar baggasjen sin stå igjen?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Noe kan vi kanskje legge bort, noe kan vi klare oss uten, noe glemmer vi og noe mistes på veien men…

Noe vokser seg fast i hendene våre og uansett hvor hardt vi vifter med armene så er den baggasjen LIMT fast til oss, vi kan ikke sette den ned…

Noen tenker enkelt nok at baggaske det er for eksempel Barna våre, familien vår, valg vi har tatt iforhold til økonomiske greier, hus,bil heim osv…

Men enda sterkere er den emosjonelle baggasjen og de sårene vi har fått tatovert inn på sjela vår fra tidligere erfaringer vi har gjort oss og livet vi har levd…

Tatoveringer kan fjernes tenker kanskje noen da eller dekkes over, og jo da det kan de nok, både fjernes og dekkes men minnene om det som en gang var der blir ikke borte…

Man må lære seg å leve med de minnene, forholde seg til dem og statig jobbe med dem når man titter på en tatovering som trigger et minne…

Så skjer det ting i livet da sant, livet går videre nye folk kommer inn, både venner og kjærester.
Hvordan hopper man da på disse “togene” og lar baggasjen stå igjen?

Hvordan lære seg å stole på nye venner når de gamle har sviktet? Hvorfor skal nå være annerledes enn før? Hvorfor skal disse folka like deg bedre eller være til å stole på, være støttende og tilstede når du var så enkel å baksnakke og kaste vekk før???

Hvorfor skal dette nye forholdet være annerledes? Hva er det med denne personen som gjør at man kan stole på han, stole på verdien i relasjonen.
Hvorfor skal denne mannen elske deg når du ikke stoler enda helt på at du er verdt å elske…

Når tatoveringene fra tidligere forhold er at du ikke elsket dem for du stolte ikke på at de egentlig elsket deg?
Og i noen tilfeller er ikke folk de de utgir seg for å være i det hele tatt, du har vært sammen med en psykopat en luftspeiling, en drøm, et ønske…
Men du elsket dem aldri…

Hvordan gå på det nye “toget” og lære å elske?
Hvordan tørre å stole på at man er bra nok, smart nok, pen nok?
Rett og slett bare nok…

Trenger man bekreftelse hver dag?
Hver time?
Hvert minutt?
Hvert sekund?

Når vet man?
Når kan man stole på at han er den han sier han er og vil være med deg???
Når kan du stole på at du er nok, er trygg, er elsket?
Når slutter de gamle tatoveringene å svi og ødelegge???

Kan man dele dette med den nye man blir glad i?
Kan man vise frem tatoveringene og si;
Se her! Se… dette er koffertene som er limt til hendene mine, dette er arrene jeg bærer med meg…Jeg trenger at du støtter og forstår, jeg trenger at du er mer enn de var, gir mer så jeg kan være rolig, ord er en ting, handling noe annet…
Kan du alikevell elske meg???

Baggasjen blir med… så må man åpne kofferten og vise innholdet, man må tørre å snakke om tatoveringene…
Gjør det vont?
Ja!
Er man redd?
Ja!

Livredd faktisk for at “toget” skal kaste deg av i neste sving…
For baggasjen blir ikke igjen, den er der…
Alle har baggasje og den MÅ deles for;
Kanskje, men bare kanskje, treffer man noen som kan hjelpe deg med å bære den litt❤️

Folk sier ofte;
Du er så sterk, hva er du laget av?
Helt alene i kampen på det åpne hav?
Hva gjør du Line når du føler du er sliten, hvem vender du deg til når du føler deg alene og bedriten?

Det er jo så mye, det er ikke til å fatte eller vite…
Og ekstremt få vet hvor mye du egentlig må slite.
Hva gjør du Line, hvor henter du styrken og energien. Hvordan klarer du å fortsette å gå videre på stien?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hvordan har du det egentlig dypt inni deg? Er du trist, er du redd, er du sint er du lei?

Jo kjære venn nå skal du få høre; Hvordan det føles å stå i min røre.

For her jeg står nå er det helt, helt, helt stille. Men rundt meg så surrer tornadoer ville.
Og jeg har blitt fanget i den største, verste, sorte. Der alle er vekke, alle er borte.

Jeg står her midt i tornadoens øye,
og rundt meg så svirrer svarte vinder så høye.
Det er kaos, det er maham, det er vrakrester og jeg kan ikke se.
Alt jeg kan gjøre er å vente og å be…

For selv om jeg er fanget og har ingen vei ut, så vet jeg at stormen den vil stilne til slutt.
Jeg har ingen kontroll alt som surrer må styre, det er torden og lyn og kanskje til og med et uhyre…

Jeg har akseptert at jeg er fanget, jeg har ingen makt her inne. Mot stormen har jeg ingen krefter, jeg kan ikke vinne…
Men jeg vet at den til slutt vil stilne, den vil ta et siste drag og etter den er over vil det komme en ny og frisk dag.

Utenfor tornadoen står det ventende venner, de når ikke inn akkurat nå men de bunkrer ned og vil hjelpe og inn de sender;
Gode tanker inn til meg og jeg vet at de er der, og når stomen stopper vil de få sjangs til å hjelpe til å være nær.

For selv når stormen er over er det mye som må ryddes…
Store bygg er revet ned, sten for sten må atter bygges.
Og jeg vet at de vil være der, jeg hører de roper; vi skal hjelpe deg!
Og jeg vet jeg har flere rundt som er veldig glad i meg…

Men akkurat nå står jeg i stillhet i tornadoens øye. Og alt jeg kan gjøre er å lukke øynene og mitt hode bøye…

Sende ut et ønske, en bønn, en tanke…
Håpe og be om at jeg ikke blir slått ut av en planke…
For rundt meg raser vinden full av rester med vrak, det er sort, lyn og torden, dunder og brak…
Det finnes ingen vei ut, hverken opp,ned, foran eller bak…

Så jeg tenker tålmodig; hva er egentlig så nøye???
Mens jeg sår fast i stillhet i tornadoen øye…