Båten er ikke så gammel, i sin levetid er den ganske ny. Men den har allerede fått gjennomgå, fra de fleste kanter så nå føler den mest at den er bare til bry. 

Den var blankpusset, polert, var både vakker og ven. Men etter utallige tøffe stormer er den tynnslitt, rusten, oppskrapet. Den har nå fått varige men. 

Den har jobbet hard og modig, fraktet mange dit de skal. Den har taklet harde vinder og havets sterke reising og fall. Den har ikke gitt opp håpet selv om den var sliten, trett og kald…

Båten har måttet takle mye motvind på sine lange turer. Den har til tider villet gi opp, men motoren den fortsetter å durer… 

Det har vært mange skjær i sjøen, navigeringen har vært hard. Den har kjempet helt alene, ensom, kald og bar. 

Den har jobbet alle dager, selv ikke helligdager har den fri. Den har intet annet valg for den er redd at den vil bli;

Bli glemt, bli ubetydelig, slutte å bety. Det er derfor den kjemper seg gjennom stormen og gjør seg så mye bry. 

For den har et håp i sinnet om at den engang skal få seile inn i en havn. Der solen skinner varm og god, og havet rigger den rolig i sin favn. 

Den ønsker så inderlig, inderlig vel. At alle de mennesker den frakter skal se at den har en verdi og ikke bare den selv. 

For selv om båten er sliten, tynnslitt og forslått. Ønsker den å bli verdsatt og elsket og forstått. 

For båten må seile den, og ofte i stormen. Det er det som er livet, det er det som er normen. 

Og skjærene ligger der i mørket og lurer og truer og skremmer den lille båten på sine turer. 

Og det hender jo at sola den skinner og båten kan tenke på lykkelige minner, men skjærene er det dog vanskelig å manøvrere. De er skjulte så de er vanskelig å forsere. 

Men båten sin motor den fortsetter å gå, og snuten den vender inn i stormen på skrå. For båten den gir ikke opp på sin ferd, selv om den møter på skjær som er skarpe som sverd. 

For drømmen er sterk, om at den en gang skal få. En rolig tur, en rolig havn og noen som setter pris på den og…