Jeg elsker deg mamma…💙

Du vet du ikke er helt i vater når vekteren på parkeringsplassen til vaksine stasjonen her i byen begynner å skal berolige deg🙈
Så nok og hørtes nok litt over gjennomsnittet nervøs ut…sånn gikk dagen i dag;

Jeg har vært livredd for å ta vaksinen. Liv freaking redd…
Ikke for nåler, sprøyter og den biten. Der er jeg imun føler jeg.
Men jeg er alene med gutta boys og jeg må si at PTSD og et snev av dødsangst har gjort den vaksine prosessen tøff…
Jeg er jo aldri 100% frisk heller, så redselen for alvorlige bivirkninger har ligget som en tung bør på skuldrene mine…

Hva om det skjer noe med meg?
Hvem skal hjelpe til om jeg blir dårlig?
Hva skjer med gutta?

Men tross dette bestilte jeg time til vaksine og fikk bekreftet fra legen at tross at man ikke var i 100% form var det “trygt” å ta vaksinen i dag…
Og jeg har gruet meg…fy farao som jeg har gruet meg…

Men jeg skulle gjøre det!
Jeg hadde bestemt meg…

Så imorres tikker det inn en melding fra min nye storesøster❤ Jeg er nemlig blitt adoptert av en utrolig snill og fin nordlendingfrøken borte i veien her. Som har vært støtte og veileder og rådgiver og støttespiller for meg den siste tiden!
Hun sier at hun kjører meg ned og venter mens jeg er der inne!!! Tenk det!!!❤
For ei dame!
Du vet hvem du er V😘

Og det hjalp altså…

Hun kjørte meg ned, viste meg vei og veiledet meg gjennom prosessen…
Men jeg skulle være stor jente og gå inn alene da. Og jeg skjelver…jeg virkelig rister i kramper…og jeg kommer inn og han som registrerer ser litt rart på meg men skysser meg videre…
Der møter jeg en frivillig mann i gul vest som ser bekymret på meg!
Går det bra? Er du nervøs?
Da kommer tårene for første gang…
Ja jeg er litt redd får jeg snufset fram under munnbindet…
Jeg skulle såååå gjerne ha gitt deg en klem,men jeg får ikke lov til å ta på deg desverre sier han og løfter armene demonstrativt i været…
Da måtte vi le litt😅
Han følger meg helt til stolen/båsen min og forklarer at jeg kan både få ligge om jeg vil og få litt “privatliv”.
Nei da, det går bra snufser jeg…
Så går han og jeg blir igjen med tankene…

Å sitte sånn å vente var ikke helt min greie i dag. Og de rundt tenkte vel at jeg var fullstendig koko der jeg sitter å snufser og puster febrilsk for å roe meg ned med munnbinn…

Så blir det min tur og de var så flinke og snille og jeg fikk høre om livet til sykepleieren også. Og de der 3 stk og skrøt av hvor tøff jeg er og flik og at de alle ville lese bloggen min. For de synes at jeg var en superhelt mamma…
Jeg måtte ta av munnbindet for pusten var ikke helt på min side🙈 og jeg fikk et nytt da kan du si, uten å gå i alt for grasale detaljer…🤣
Jeg ventet mine 20 min og kom meg ut.
Og ble kjørt hjem og holdt med selskap en stund av “storesøss”. Så sov jeg litt på sofaen før jeg henta gutta.

Normale rutiner her i huset en fredag med rydding ut av sekker, klær og god stemning.
Så skulle jeg gå ned i kjelleren å hente pizza til middag til gutta og da hører jeg fra sofaen;
JEG ELSKER DEG MAMMA!
Det kom fra Odin det…helt utav det blå!

Og da måtte jeg stoppe, snu og gå å gi han en klem…for det var akkurat det mamma trengte å høre i dag!

Og jeg elsker dem!
Og vet at jeg trosset min frykt for dem!
Alt jeg gjør er for dem!
Så nå håper jeg at jeg ikke får noen alvorlige bivirkninger og kan fortsette og være supermamma!

For det kunne vært verre!
Kunne vært coronadau!
Og nå må jeg evt bare tåle litt bivirkninger for at jeg skal være enda tryggere på at jeg skal være her i laaaaaaaaaaang tid fremmover!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg