I dag er dagen!
Jeg skal på Sirkus shopping på Polern og pyret og lese boka mi for første gang offentlig. Jeg gleder meg og GRUER meg veldig.
Hva hvis det ikke kommer noen? Hva hvis jeg blir en flopp, hva hvis ingen bryr seg???
Det er tankene som strømmer igjennom hodet. Jeg er ikke kjent nok, vi har ikke forlaget som jobber for oss og reklamerer…
Jeg står ALENE, helt alene på egne bein!
Det er skikkelig skummelt, helt for jævelig faktisk. Det å ikke ha kontroll på situasjonen. Jeg som eks mobbeoffer er så dum å setter meg i denne situasjonen. Jeg som er så livende redd for å feile, jeg som trenger støtte og trygghet.
JEG gjør faktisk dette mot MEG SELV!
Nå ligger jeg i senga med dundrende hodepine og prøver å tenke at ja, ja… Kommer det bare tre barn er det mer enn ingen. Da har jeg fått muligheten til å lære hele TRE barn om autisme, vennskap og inkludering. Dette prøver hjertet å holde fokus på.
Men hodet, det stygge hårete, slimete, jævlige monsteret som bor i hodet hun hvisker:
Ingen kommer, ingen bryr seg, du har ingen venner som gidder, du er ikke verdt tiden til folk, du er en taper, du får ikke til dette….
Så nå er det en dragkamp mellom hodet og hjertet. Men jeg har allerede bestemt at hjertet skal vinne! Jeg skal møte opp og gjøre mitt beste! Jeg håper det kommer noen men gjør det ikke det er det ikke min feil… Jeg har gjort alt jeg kunne med midlene jeg har tilgjengelig.
Skulle selfølgelig ønske media var interessert, men forstår at dette blir lite og ubetydelig for dem. Men det er så viktig!!!
Dette er anti mobbing, dette er en bro mot forståelse, dette er faktisk bra! Jeg vet det, jeg vet at boka har en verdi og alle tilbakemeldinger sier det samme…
Men så var det dette monsteret da, som man ikke blir kvitt…
Men NÅ! skal jeg stå opp, spise litt og gjøre meg klar! Jeg håper å se dere folkens, jeg håper, jeg håper, jeg håper… 💖