I det siste har vi hatt store oppturer på mange områder, men dessverre også store utfordringer på andre områder…
Oscar min blir 5 år imorgen. Han er født tidlig på morgenen og som de fleste som leser denne bloggen vet fikk han en meget tøff start i livet sitt. Jeg kjenner tårene presser på når jeg tenker tilbake på den skjebnesvangre natten for fem år siden. Men selv om det gikk som det gikk, fikk vi verdens vakreste skatt!
Da Oscar sluttet å prate da han var halvannet år og fikk diagnosen barne autisme ble det stille. Nesten helt stille. Med unntak av noen lyder og gråt nå og da var det LATTER vi hørte fra Oscar. Han var lykkelig for det meste, selv om vi så at frustrasjonen rundt det at vi ikke forsto han vokste. Vi fikk håp fra andre autisme foreldre rundt oss og leger og eksperter. De fleste snakket før de var 5 år. De fleste som hadde hatt språk snakket igjen. Vi jobbet og jobbet med språket…
Jeg går rundt hver eneste dag og “snakker til meg selv” altså jeg snakker med Oscar. Han svarer ikke på annet enn at han peker eller går og gjør det jeg spør han om. Han forstår veldig mye og det er jeg så glad for. Han har forståelse for det meste som er konkret.
På onsdag i forrige uke kledde jeg på Oscar på morgenen slik jeg pleier og snakket vi vei slik jeg pleier, så spurte jeg; Oscar, hva sier kua? Hvorpå Oscar svarer; mooo… Jeg fikk SJOKK! Jeg fortsatte: Hva sier katten? Oscar; mau. Meg; hva sier apekatten??? Oscar: oh oh!!! Stort smil.
Jeg fikk mitt første svar, mitt første svar siden det ble stille for over tre år siden! Hjertet sprakk nesten av glede. Og i dag i barnehagen sier en ansatt: Hei, Oscar. Oscar svarer: Hei! Vi skvatt begge to!!! Han sa HEI!!!!
Så selv om språket ikke er på plass slik vi hadde håpet før hans femårsdag klarte Oscar allikevel å gi mamman sin verdens beste gave, nemlig HÅP!