I dag hadde jeg avtalt et viktig møte med politiker Sissel Trøndal. Hun responderte på et leserbrev jeg skrev til ordføreren i Trondheim kommune som ble publisert i Adresseavisen. Hun ville komme på besøk på veiene av Rita Ottervik og høre på mine argumenter for hvorfor jeg skrev det jeg skrev i brevet…
Etter en relativt tøff natt med en liten Oscar som var mye våken, våknet jeg imorres sliten og stressa. Jeg hadde fått tenkt mye i løpet av natten da det ble lite søvn. Jeg hadde argumenter klare og var relativt sikker på hva jeg ville si.
Nesten hele gårsdagen ble tilbrakt med telefonen i hånda. Etter at leserbrevet ble delt og delt igjen, haglet det inn med meldinger til meg på Facebook. Og det overraskende var at ALLE var positive. Jeg fikk meldinger fra vildt fremmede mennesker over hele landet, i tillegg til nærmeste venner og familie som proklamerte sin støtte til meg og oppfordret meg og skrøt. Det var rett og slett overveldende!
Likevel var nervene der… Jeg følte presset enda sterkere. Disse menneskene satte nå sin lit til lille meg! De ville at jeg skulle “nå fram” til politikerne og få dem til å forstå hvilken ENORM feil de er i ferd med å begå. Tenk hvis jeg feilet. Tenk hvis jeg ikke fikk fram poenget, tenk hvis jeg ble sint eller hisset meg opp(hvilket jeg sjelden gjør blant fremmede, dersom jeg ikke provosere til bristepunktet, men dette er en hjertesak så pulsen var høy)… Disse menneskene over hele landet stolte nå på meg.
Jeg var selfølgelig nervøs og spendt. Hadde lest meg godt opp på forhånd og følte meg klar. Men må si at det var enormt godt å få besøk i timene før det store møtet av ei fantastisk god veninne og støttespiller. Hun har også en sønn med utfordringer, ikke de samme som Oscar. Men hun vet hvordan det er å stå i mine sko. Vi pratet og løst og fast og jeg fikk muligheten til å lufte noen poeng og argumenter til henne før møtet. Det hjalp enormt og jeg pustet dypt inn da det på nytt ringte på døra…
Det var en svært trivelig journalist og også en trivelig fotograf, vi fikk snakket i to minutter om hvordan jeg ønsket å legge opp møtet før der ringte på igjen…
Utenfor døren sto Sissel Trøndal og smilte. Jeg ønsket velkommen og vi satte oss ned(jeg hadde ordnet med litt kaffe og servering, for det er jo ikke hver dag man har besøk)… Vi snakket litt om løst og fast før vi siklet oss inn på tema.
Journalisten fikk starte med å spørre om hvorfor Sissel kom. Hvorpå hun svarte at politikerne synes det er viktig å høre på folk sine meninger i forhold til det meste. Og at min invitasjon var såpass direkte og inviterte til et unikt innblikk. Det ble ikke noe besøk i barnehagen i dag, foruten at Sissel og de to journalistene ble med og fikk tatt noen bilder av Oscar og assistenten. Hun fikk iallefall treffe han kort så hun fikk se med egne øyne hvilke utfordringer vi har. Om det blir et besøk i barnehagen på et seinere tidspunkt gjenstår å se…
Hun hørte på historien min og argumentene mine og det som overrasker meg litt er at hun var enig i det meste. MEN de har jo et visst antall kroner de MÅ spare uansett. Så jeg er spendt på om det jeg sa faktisk hadde en betydning…
MEN folkens nå har jeg rettelig forsøkt. Jeg la fram flere argumenter og poeng som handler om ALLE barna som går i barnehagen. Ikke bare min Oscar. For dette vil til syvende og sist gå utover dem ALLE SAMMEN!
Møtet både startet og endte med at jeg inviterte meg selv ned til Kommunen og bystyret for å fortelle min historie og mine argumenter på nytt for dem alle sammen. Det var som jeg sa til Sissel; det er ikke det at jeg ikke stoler på at du kan formidle dette, men du har ikke gitt meg noen grunn til å stole på deg enda heller 😉 he he he. Jeg vet at om 100 stykker sitter å hører på det samme foredraget, vil de sitte igjen med 100 ulike inntrykk i etterkant og ta med seg de ulike poengene stykkevis og delt. Ingen husker alt men alle kan huske litt. Det synes jeg er SVÆRT viktig når denne debatten skal settes i gang for fult. Og jeg håper inderlig jeg får en slik invitasjon. Og at både TV og avisene kan få bli med. Men det vil tiden vise…
I mellomtiden klapper jeg meg selv på skulderen og mener selv at dette var vell blåst. Noen tårer ble det, litt latter ble det og en laaaaang monolog fra meg der argumenter sto som perler på en snor. Og om ikke Oscar rodde det hele i land på slutten av det hele, ja da er det hjerter av stein som er ute og vandrer(hvilket jeg forøvrig ikke tror de har altså, bare så det er sagt ;))
Håper også dere vil lese avisen på torsdag eller fredag. Jeg sa til fotograf at jeg gjerne kunne grine på bildene, bare jeg så slank ut!!! HA HA HA
